Da jeg ønsket å helbrede Israel, ble Efraims ondskap avslørt, og Samarias ondskap: for de begår løgn; tyven kommer inn, og en flokk av røvere plyndrer utenfor.

De tenker ikke i sitt hjerte at jeg husker all deres ondskap: nå omgir deres egne handlinger dem; de er foran mitt ansikt.

De gleder kongen med sin ondskap, og fyrstene med sine løgner.

De er alle ekteskapsbrytere, lik en bakerovn opphetet av bakeren, som slutter å røre deigen etter å ha eltet den, inntil den er syret.

På vår konges dag gjør fyrstene ham syk med vinflasker; han rekker ut sin hånd med spottere.

For de har gjort sitt hjerte klart som en bakerovn mens de ligger i bakhold: bakeren sover hele natten; om morgenen brenner den som en flammende ild.

De er alle hete som en bakerovn, og har oppslukt sine dommere; alle deres konger er falt: det er ingen blant dem som roper til meg.

Efraim har blandet seg med folket; Efraim er som et halvbakt brød.

Fremmede har fortært hans styrke, men han vet det ikke: ja, grå hår er strødd over ham, men han vet det ikke.

Israels stolthet vitner mot ham; likevel vender de ikke tilbake til Herren sin Gud, eller søker ham til tross for alt dette.

Efraim er også som en enfoldig due uten forstand: de kaller til Egypt, de går til Assyria.

Når de går, vil jeg spre mitt nett over dem; jeg vil bringe dem ned som fugler fra himmelen; jeg vil tukte dem, som deres menighet har hørt.

Ve dem! for de har flyktet fra meg: ødeleggelse over dem! for de har syndet mot meg: selv om jeg har forløst dem, har de likevel talt løgner mot meg.

De har ikke ropt til meg av hjertet, selv når de jamret på sine senger: de samler seg for korn og vin, men de gjør opprør mot meg.

Selv om jeg har bunnet og styrket deres armer, pønsker de likevel på ondskap mot meg.

De vender om, men ikke til Den Høyeste: de er som en svikefull bue: deres fyrster skal falle for sverdet på grunn av sin tunges raseri; dette skal være deres hån i Egypts land.