I det året da kong Ussia døde, så jeg Herren sitte på en trone, høy og opphøyet, og slepet av hans kappe fylte tempelet.

Over ham sto serafer: hver av dem hadde seks vinger; med to dekket han ansiktet, med to dekket han føttene, og med to fløy han.

Og den ene ropte til den andre og sa: Hellig, hellig, hellig er Herren, hærskarenes Gud; hele jorden er full av hans herlighet.

Og dørstokkene ristet ved røsten fra ham som ropte, og huset ble fylt av røyk.

Da sa jeg: Ve meg! for jeg er fortapt; for jeg er en mann med urene lepper, og jeg bor midt iblant et folk med urene lepper; for mine øyne har sett Kongen, Herren, hærskarenes Gud.

Da fløy en av serafene bort til meg, og han hadde en glødende kullbit i hånden, som han hadde tatt med en tang fra alteret.

Og han berørte min munn med den og sa: Se, denne har berørt dine lepper; din skyld er tatt bort, og din synd er renset.

Og jeg hørte Herrens røst, som sa: Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss? Da sa jeg: Her er jeg, send meg.

Og han sa: Gå og si til dette folket: Hør nøye, men forstå ikke; se nøye, men oppfatt ikke!

Gjør hjertet til dette folket sløvt, og gjør ørene tunge, og lukk øynene deres; så de ikke ser med øynene, ikke hører med ørene, og ikke forstår med hjertet og vender om og blir helbredet.

Da sa jeg: Herre, hvor lenge? Og han svarte: Inntil byene ligger øde og uten innbyggere, og husene er uten mennesker, og landet ligger helt øde,

og Herren har ført menneskene langt bort, og det blir stor forlatthet i landet.

Men ennå skal en tiendedel bli igjen, og den skal vende tilbake, og den skal bli ødelagt igjen, som når en teiltre eller eik feller sine blader; men en hellig sæd skal bli dens rot.