På den tiden, sier Herren, skal de ta ut levningene til kongene av Juda, levningene til hans fyrster, levningene til prestene, levningene til profetene og levningene til innbyggerne i Jerusalem fra deres graver.

Og de skal spre dem ut foran solen, månen og hele himmelens hær, som de har elsket, som de har tjent, som de har fulgt, som de har søkt og som de har tilbedt. De skal ikke samles eller begraves, men skal ligge som gjødsel på jordens overflate.

Og døden skal velges fremfor livet av alle dem som er igjen av dette onde folket, de som er igjen på alle stedene hvor jeg har drevet dem bort, sier Herren, hærskarenes Gud.

Dessuten skal du si til dem: Slik sier Herren: Skal de falle og ikke reise seg? Skal han vende seg bort og ikke komme tilbake?

Hvorfor har dette folket i Jerusalem vendt tilbake i evig frafall? De holder fast ved bedrageri, de nekter å vende tilbake.

Jeg lyttet og hørte, men de talte ikke rett: Ingen angrer sin ondskap og sier: Hva har jeg gjort? Alle vender seg til sin egen vei, som en hest som stormer inn i slaget.

Ja, storken i himmelen kjenner sin faste tid, turtelduen, tranen og svalen holder fast på tiden for sin komming, men mitt folk kjenner ikke Herrens dom.

Hvordan kan dere si: Vi er vise, og Herrens lov er med oss? Se, sannelig har han laget den forgjeves; skriverens pen er forgjeves.

De vise menn er skamfulle, de er forvirret og fanget, se, de har forkastet Herrens ord, og hvilken visdom er i dem?

Derfor vil jeg gi deres koner til andre og deres åkre til dem som skal arve dem. For fra den minste til den største er alle grådige; fra profeten til presten handler alle falskt.

For de har helbredet skade på mitt folks datter lett, mens de sier: Fred, fred, når det ikke er fred.

Ble de skamfulle da de hadde begått avskyelighet? Nei, de var slett ikke skamfulle, og de kunne ikke rødme. Derfor skal de falle blant dem som faller. Når deres tid for besøk kommer, skal de falle, sier Herren.

Jeg vil visselig fortære dem, sier Herren. Det skal ikke være druer på vinrankene, ingen fikener på fikentreet, og bladet skal visne. Og de tingene jeg har gitt dem, skal forsvinne fra dem.

Hvorfor sitter vi stille? Samle dere, og la oss gå inn i de befestede byene og være stille der. For Herren vår Gud har satt oss til stillhet og gitt oss galle å drikke, fordi vi har syndet mot Herren.

Vi søkte etter fred, men ingen god kom, og etter helbredelsens tid, men se, ulykke!

Snøftingen fra hans hester ble hørt fra Dan; hele landet skalv ved lyden av hestenes vrinsk; for de har kommet og har oppslukt landet, alt som er i det; byen og dens innbyggere.

For, se, jeg vil sende slanger, basilisker, blant dere, som ikke kan sjarmere, og de skal bite dere, sier Herren.

Når jeg skulle trøste meg selv mot sorg, er mitt hjerte svakt i meg.

Se, ropet fra mitt folks datter på grunn av dem som bor i et fjernt land: Er ikke Herren på Sion? Er ikke hennes konge i henne? Hvorfor har de vekket min vrede med sine utskårne bilder og med fremmede avguder?

Innhøstingen er forbi, sommeren er slutt, og vi er ikke frelst.

For skaden på mitt folks datter er jeg skadet; jeg er svart; forbauselse har grepet meg.

Er det ingen balsam i Gilead? Er det ingen lege der? Hvorfor er da ikke helsen til mitt folks datter gjenopprettet?