Se, mitt øye har sett alt dette, mitt øre har hørt og forstått det.

Det dere vet, det vet jeg også; jeg er ikke underlegen dere.

Sannelig, jeg ønsker å tale med Den Allmektige og gå i rette med Gud.

Men dere smir sammen løgner, dere er alle verdiløse leger.

Å, om dere bare ville tie stille! Det ville være deres visdom.

Hør nå min begrunnelse, og lytt til min munns forsvar.

Vil dere tale ondt på Guds vegne? Og bedra for ham?

Vil dere vise partiskhet for ham? Vil dere forsvare Gud?

Er det bra at han skal undersøke dere? Eller som et menneske håner et annet, håner dere ham?

Han vil helt sikkert irettesette dere hvis dere i hemmelighet viser partiskhet.

Skal ikke hans velde skremme dere, og hans frykt falle over dere?

Deres minner er som aske, deres legemer som leirkropper.

Vær stille, la meg være, så jeg kan tale, og la det som kommer over meg komme.

Hvorfor biter jeg tennene sammen for mitt liv, og holder mitt liv i min hånd?

Om han slår meg, vil jeg fortsatt stole på ham; men jeg vil forsvare mine veier overfor ham.

For han vil også være min frelse; for en hykler skal ikke komme fram for ham.

Hør nøye på min tale, og min erklæring med deres ører.

Se nå, jeg har forberedt min sak; jeg vet at jeg vil bli rettferdiggjort.

Hvem er det som vil stride med meg? For nå, hvis jeg tier, vil jeg oppgi ånden.

Gjør bare ikke disse to tingene mot meg; da vil jeg ikke skjule meg for deg.

Trekk din hånd langt fra meg; og la ikke din frykt skremme meg.

Da kan du kalle, og jeg vil svare; eller la meg tale, og du kan svare meg.

Hvor mange er mine synder og overtredelser? La meg få vite min overtredelse og min synd.

Hvorfor skjuler du ditt ansikt og anser meg som din fiende?

Vil du knuse et blad som blåser fram og tilbake? Og vil du jage tørt halm?

For du skriver bitre ting mot meg og lar meg lide for ungdommens synder.

Du setter mine føtter i lenker og gransker nøyaktig alle mine stier; du setter et merke på sålene av mine føtter.

Han, som en råtten ting, fortæres, som et plagg spist av møll.