Deretter åpnet Job munnen sin og forbannet den dagen han ble født.

Og Job sa:

Måtte den dagen forsvinne da jeg ble født, og natten som sa: Det er en gutt unnfanget.

La den dagen bli mørk; la ikke Gud bry seg om den ovenfra, og la ikke lyset skinne på den.

La mørket og dødens skygge tynge den; la en sky bo over den; la dagens mørke skremme den.

Når det gjelder den natten, la mørket ta den; la den ikke bli inkludert blant årets dager eller komme inn i månedenes tall.

Se, la den natten være ensom, la ingen gledesrop høres der.

La dem forbanne den som forbanner dagen, de som er slik at de kan vekke sorg.

La dens skumrings stjerner bli mørke; la den lete etter lys, men finne intet, og la den ikke se morgenens gry.

Fordi den ikke lukket dørene til min mors liv, og ikke skjulte sorgen fra øynene mine.

Hvorfor døde jeg ikke fra livmoren? Hvorfor utåndet jeg ikke da jeg kom ut av magen?

Hvorfor var det knær som tok imot meg, eller bryster som lot meg amme?

For nå kunne jeg ha ligget stille og hvilt, jeg kunne ha sovet: da ville jeg vært i fred,

Sammen med jordens konger og rådgivere som bygde øde steder for seg selv;

Eller med fyrstene som hadde gull, som fylte husene sine med sølv.

Eller som et skjult ufullbårent barn som ikke ble til, som spedbarn som aldri så dagens lys.

Der holder de onde opp med å plage, og der finner de trette hvile.

Der hviler fangene sammen; de hører ikke undertrykkerens røst.

Der er både små og store samlet, og tjeneren slipper fri fra sin herre.

Hvorfor får den ulykkelige lys, og livet den som er bitter i sjelen;

Som lengter etter døden, men den kommer ikke; og som graver etter den mer enn etter skjulte skatter;

Som er overmåte glade og jubler når de finner graven?

Hvorfor får en mann som er uten retning, og som Gud har sperret inne, lys?

For mitt sukk kommer før jeg spiser, og mine klager blir strømmet ut som vann.

For det jeg fryktet mest, kom over meg, og det jeg var redd for, inntraff meg.

Jeg hadde ingen trygghet, ingen hvile, eller fred; likevel kom uroen.