Men Job svarte og sa:

Å, om min sorg kunne bli grundig veid, og min ulykke lagt i vektskålen sammen!

For nå ville det være tyngre enn sanden ved havet; derfor blir mine ord kvalt.

For Den Allmektiges piler er i meg, giften fra dem drikker opp min ånd, Guds redsler stiller seg opp mot meg.

Skryter det ville eselet når det har gress? Eller rauter oksen over sitt fôr?

Kan det som er smakløst spises uten salt? Eller er det noen smak i eggehvitten?

Det min sjel nektet å røre, er nå min lidelses mat.

Å, om jeg kunne få min bønn oppfylt, og at Gud ville gi meg det jeg lengter etter!

Ja, at Gud ville behage å knuse meg; at han ville slippe hånden løs og kutte meg av!

Da ville jeg fortsatt finne trøst, ja, jeg ville holde ut i min sorg, la ham ikke spare meg; for jeg har ikke skjult Den Helliges ord.

Hva er min styrke, at jeg skulle håpe? Og hva er min ende, at jeg skulle forlenge mitt liv?

Er min styrke som steiners styrke? Eller er mitt kjøtt av bronse?

Er ikke min hjelp i meg? Og har ikke visdommen forlatt meg helt?

Den som er plaget, bør få medfølelse fra sin venn, men han svikter redselen for Den Allmektige.

Mine brødre har handlet illojalt som en bekk, og som en bekk i fjellene forsvinner de bort.

De er mørke av is og snø som er skjult i dem.

Når de varmes opp, forsvinner de; når det er varmt, forsvinner de fra sitt sted.

Veien deres bøyes til side; de går til intet og går til grunne.

Troppene fra Tema så, selskapene fra Saba ventet på dem.

De ble forvirret fordi de hadde håpet; de kom dit, og ble skamfulle.

For nå er dere ingenting; dere ser mitt fall og er redde.

Sa jeg, Bring til meg? Eller, Gi en belønning for meg av deres eiendom?

Eller, Redd meg fra fiendens hånd? Eller, Forløs meg fra den mektiges hånd?

Lær meg, og jeg vil tie; og hjelp meg forstå hvor jeg har feilet.

Hvor sterk er ikke sanne ord! Men hva beviser deres argumentasjon?

Forestill dere at dere irettesetter ord, og taler fra den som er desperat, som er som vind?

Ja, dere overvinner den farløse, og dere graver en grav for deres venn.

Men vær nå tilfreds, se på meg; for det er tydelig for dere om jeg lyver.

Vend om, jeg ber dere, la det ikke være urett; ja, vend om, min rettferdighet er i dette.

Er det urett i min tunge? Kan ikke min smak skjelne perverse ting?