Ettersom mange har forsøkt å gi en ordnet fremstilling av de begivenheter som med sikkerhet er trodd blant oss,

slik de ble overgitt til oss av dem som fra begynnelsen av var øyenvitner og Ordets tjenere,

fant også jeg det rett, etter å nøye ha undersøkt alt grundig fra begynnelsen, å skrive det ned ordnet for deg, høyt ærede Teofilus,

slik at du kan bli kjent med sannheten om de ting du har blitt undervist i.

I de dager da Herodes var konge i Judea, levde det en prest ved navn Sakarja, som tilhørte Abias skifte. Hans kone var av Arons døtre, og hennes navn var Elisabet.

De var begge rettferdige for Gud og vandret ulastelig i alle Herrens bud og forskrifter.

Men de hadde ikke barn, fordi Elisabet var ufruktbar, og de var begge kommet høyt opp i årene.

En gang skjedde det, mens han utførte prestetjenesten for Gud da hans avdeling hadde tjeneste,

at loddet falt på ham etter presteembedets skikk å gå inn i Herrens tempel og brenne røkelse.

Og hele folkemengden sto utenfor og ba i røkelsesstunden.

Da viste det seg en Herrens engel for ham, stående til høyre for røkelsesalteret.

Da Sakarja fikk se ham, ble han forferdet, og frykt kom over ham.

Men engelen sa til ham: «Frykt ikke, Sakarja, for din bønn er blitt hørt. Din kone Elisabet skal føde deg en sønn, og du skal gi ham navnet Johannes.

Du skal få glede og fryd, og mange skal glede seg over hans fødsel.

For han skal bli stor i Herrens øyne og verken drikke vin eller sterk drikk, og han skal bli fylt av Den Hellige Ånd allerede fra mors liv.

Mange av Israels barn skal han omvende til Herren, deres Gud.

Han skal gå foran Ham i Elias' ånd og kraft, for å vende fedrenes hjerter til barna, og de ulydige til rettferdiges forstand, slik at han kan gjøre i stand et folk beredt for Herren.»

Da sa Sakarja til engelen: «Hvordan skal jeg kunne være sikker på dette? For jeg er gammel, og min kone er langt opp i årene.»

Og engelen svarte og sa til ham: «Jeg er Gabriel, som står for Guds åsyn. Jeg er sendt for å tale til deg og bringe deg dette gledelige budskapet.

Og se, du skal bli stum og ikke kunne tale til den dag dette skjer, fordi du ikke trodde mine ord, som vil bli oppfylt til sin tid.»

Imens ventet folket på Sakarja og undret seg over at han ble værende så lenge i tempelet.

Da han kom ut, kunne han ikke tale til dem. De skjønte at han hadde sett et syn i tempelet, for han gjorde tegn til dem og forble taus.

Så snart tjenestetiden hans var fullført, dro han hjem til sitt hus.

Noen tid etter dette ble hans kone Elisabet med barn, og hun skjulte seg i fem måneder og sa:

«Slik har Herren gjort med meg i de dager da Han så til meg for å ta bort min vanære blant mennesker.»

I den sjette måneden ble engelen Gabriel sendt av Gud til en by i Galilea som heter Nasaret,

til en jomfru som var forlovet med en mann ved navn Josef, av Davids ætt. Og jomfruens navn var Maria.

Engelen kom inn til henne og sa: «Vær hilset, du benådede! Herren er med deg; velsignet er du blant kvinner.»

Men hun ble forferdet da hun så ham, og hun undret seg over hva slags hilsen dette kunne være.

Og engelen sa til henne: «Frykt ikke, Maria, for du har funnet nåde hos Gud.

Og se, du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi ham navnet JESUS.

Han skal være stor og kalles Den Høyestes Sønn, og Herren Gud skal gi Ham Hans far Davids trone.

Han skal herske over Jakobs hus til evig tid, og Hans rike skal aldri ta slutt.»

Men Maria sa til engelen: «Hvordan skal dette gå til, da jeg ikke har vært sammen med noen mann?»

Engelen svarte og sa til henne: «Den Hellige Ånd skal komme over deg, og Den Høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal også det hellige barnet som blir født av deg, kalles Guds Sønn.

Og se, Elisabet, din slektning, har også unnfanget en sønn, selv i sin høye alder. Dette er den sjette måneden for henne som ble kalt ufruktbar.

For ingenting er umulig for Gud.»

Da sa Maria: «Se, jeg er Herrens tjenestekvinne; la det skje med meg etter ditt ord.» Og engelen forlot henne.

I de samme dager brøt Maria opp og skyndte seg til fjellbygdene, til en by i Juda.

Hun gikk inn i huset til Sakarja og hilste på Elisabet.

Og det skjedde at da Elisabet hørte Marias hilsen, sparket barnet til i hennes liv. Og Elisabet ble fylt av Den Hellige Ånd.

Da ropte hun med høy røst og sa: «Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt liv!

Men hvordan kan dette hende meg, at min Herres mor kommer til meg?

For se, med det samme lyden av din hilsen nådde mine ører, hoppet barnet i mitt liv av fryd.

Salig er hun som trodde! For det Herren har sagt til henne, skal bli fullført.»

Da sa Maria: «Min sjel opphøyer Herren,

og min ånd fryder seg i Gud, min frelser.

For Han har sett til sin tjenestekvinnes ringhet. Se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig.

For han som er mektig har gjort store ting for meg, og hellig er hans navn.

Hans barmhjertighet er over dem som frykter ham fra slekt til slekt.

Han har vist styrke med sin arm; han har spredt dem som var stolte i hjertets tanker.

Han har styrtet mektige fra troner og opphøyd de ringe.

Han har mettet de sultne med gode gaver, og sendt de rike tomhendte bort.

Han har tatt seg av sin tjener Israel og husket på sin barmhjertighet,

slik han talte til våre fedre, til Abraham og hans slekt til evig tid.

Maria ble hos henne omkring tre måneder og vendte så tilbake til sitt hjem.

Da tiden kom for at Elisabet skulle føde, fikk hun en sønn.

Hennes naboer og slektninger hørte at Herren hadde vist stor barmhjertighet mot henne, og de gledet seg med henne.

På den åttende dagen kom de for å omskjære barnet, og de ville gi ham navnet Sakarias etter hans far.

Men hans mor svarte: Nei, han skal kalles Johannes.

De sa til henne: Det finnes ingen i din slekt som har det navnet.

Så gjorde de tegn til faren for å finne ut hva han ville barnet skulle hete.

Han ba om et skrivemateriale og skrev: Hans navn er Johannes. Og de undret seg alle.

Med det samme ble hans munn åpnet, og hans tunge løst, og han talte og lovpriste Gud.

Alle som bodde rundt dem ble grepet av frykt, og alt dette ble fortalt over hele fjellandet i Judea.

Alle som hørte om det, tok det til hjertet og sa: Hva skal det bli av dette barnet? For Herrens hånd var med ham.

Hans far Sakarias ble fylt med Den Hellige Ånd og profeterte og sa:

Velsignet er Herren, Israels Gud, for han har sett til sitt folk og forløst dem.

Han har oppreist en mektig frelser for oss i sin tjener Davids hus,

som han talte gjennom sine hellige profeters munn, fra eldgamle tider.

For å frelse oss fra våre fiender og fra deres hånd som hater oss.

For å vise barmhjertighet mot våre fedre og huske sin hellige pakt,

eden han sverget vår far Abraham,

at vi, frelst fra fienders hånd, kan tjene ham uten frykt,

i hellighet og rettferdighet for hans åsyn alle våre dager.

Og du, barn, skal kalles Den Høyestes profet. For du skal gå foran Herren for å rydde hans veier,

for å gi hans folk kunnskap om frelsen ved tilgivelse av deres synder.

På grunn av vår Guds inderlige barmhjertighet, som lot oss få besøk fra det høye,

for å gi lys til dem som sitter i mørket og dødens skygge, for å lede våre føtter på fredens vei.

Barnet vokste opp og ble sterk i ånden, og han levde i ødemarken inntil dagen han sto frem for Israel.