Etter dette reiste han fra by til by og landsby til landsby og forkynte og kunngjorde de gode nyheter om Guds rike, og de tolv var med ham,

og også noen kvinner som var blitt helbredet for onde ånder og sykdommer—Maria, kalt Magdalena, som sju demoner hadde fart ut av,

og Johanna, kona til Kusa, Herodes' forvalter, og Susanna og mange andre, som støttet ham med det de eide.

Da mye folk var samlet og kom til ham fra alle byer, talte han til dem i en lignelse:

«En såmann gikk ut for å så sin sæd. Og da han sådde, falt noe ved veien; det ble tråkket ned, og fuglene i luften spiste det opp.

Og noe falt på steingrunn, og da det vokste opp, visnet det bort, fordi det ikke hadde fuktighet.

Og noe falt blant torner, og tornene vokste opp sammen med det og kvalte det.

Men noe falt i god jord, og det vokste opp og bar frukt hundre ganger så mye.» Da han hadde sagt dette, ropte han: «Den som har ører å høre med, han høre!»

Disiplene hans spurte ham hva denne lignelsen skulle bety.

Han svarte: «Dere er det gitt å kjenne Guds rikes mysterier, men for de andre gis de i lignelser, slik at de som ser, ikke skal se, og de som hører, ikke skal forstå.

Dette er lignelsens mening: Såkornet er Guds ord.

De ved veien er de som hører ordet, men så kommer djevelen og tar bort ordet fra deres hjerte, for at de ikke skal tro og bli frelst.

De på steingrunn er de som, når de hører, tar imot ordet med glede, men de har ingen rot; de tror for en stund, og i prøvelsens stund faller de fra.

Det som falt blant torner, er de som hører ordet, men underveis blir kvalt av bekymringer, rikdom og livets lyster, og de bærer ikke moden frukt.

Men det i god jord er de som med et godt og oppriktig hjerte hører ordet, holder fast på det og bærer frukt med tålmodighet.

Ingen tenner et lys og dekker det med et kar eller setter det under en seng; men setter det i en lysestake, slik at de som kommer inn, kan se lyset.

For intet er skjult som ikke skal bli åpenbart, og heller ikke noe gjemt som ikke skal bli kjent og komme frem for dagen.

Ta derfor vare på hvordan dere hører! For den som har, skal få; men den som ikke har, fra ham skal selv det han mener å ha, bli tatt fra ham.»

Så kom hans mor og hans brødre til ham, men de kunne ikke nå fram til ham på grunn av folkemengden.

Da var det noen som fortalte ham: «Din mor og dine brødre står utenfor og ønsker å se deg.»

Men han svarte dem og sa: «Min mor og mine brødre er de som hører Guds ord og gjør etter det.»

Så skjedde det en dag at han gikk i en båt sammen med disiplene sine, og han sa til dem: «La oss dra over til den andre siden av sjøen.» Dermed la de ut.

Mens de seilte, sovnet han. Da kom en kraftig vindstorm over sjøen, og båten fyltes med vann, og de var i fare.

De gikk bort og vekket ham og ropte: «Mester, Mester, vi går under!» Da reiste han seg og refset vinden og bølgene, og de la seg, og det ble blikkstille.

Så sa han til dem: «Hvor er deres tro?» Men de var redde og undret seg og sa til hverandre: «Hvem er han? Han befaler til og med vindene og vannet, og de adlyder ham!»

Og de kom frem til området hvor gadarenerne bodde, som ligger rett overfor Galilea.

Da han gikk i land, kom det imot ham fra byen en mann som i lang tid hadde hatt onde ånder; han gikk uten klær og bodde ikke i noe hus, men blant gravene.

Da han så Jesus, skrek han opp, kastet seg ned foran ham og ropte høyt: «Hva har du med meg å gjøre, Jesus, Sønn av Den høyeste Gud? Jeg ber deg, ikke pin meg!»

For Jesus hadde befalt den urene ånd å fare ut av mannen; ofte hadde den grepet ham, og han var blitt bundet med lenker og fotjern og holdt i varetekt, men han rev båndene av og ble drevet av djevelen ut i ødemarken.

Jesus spurte ham: «Hva heter du?» Han sa: «Legion», for mange onde ånder hadde gått inn i ham.

Og de ba Jesus at han ikke skulle befale dem å fare ned i avgrunnen.

Det var der en stor svineflokk som beitet på fjellet, og de ba ham om å la dem fare inn i dem; og han tillot det.

Da gikk demonene ut av mannen og inn i svinene, og flokken styrtet ned i sjøen og druknet.

De som gjette svinene, flyktet og fortalte det i byen og på landet.

Folk gikk ut for å se hva som hadde skjedd, og kom til Jesus og fant mannen, som demonene hadde forlatt, sittende ved Jesu føtter, påkledd og med sin forstand i behold, og de ble redde.

De som hadde sett det, fortalte dem hvordan den besatte mannen hadde blitt helbredet.

Da ba hele folkemengden fra Gadarenes land ham om å dra bort fra dem, for de var fylt av stor frykt. Så gikk han om bord i båten og dro tilbake.

Den mannen som demonene hadde forlatt, ba om å få være med ham, men Jesus sendte ham bort og sa:

Gå tilbake til ditt hus og fortell hvor store ting Gud har gjort for deg. Og han dro av sted og forkynte i hele byen hvor store ting Jesus hadde gjort for ham.

Da Jesus kom tilbake, tok folket vel imot ham, for alle hadde ventet på ham.

En mann ved navn Jairus, en synagogeforstander, kom opp til Jesus, kastet seg ned for hans føtter og bønnfalt ham om å komme til sitt hus.

For han hadde en eneste datter, omkring tolv år gammel, og hun lå for døden. Mens han var på vei, presset mengden seg rundt ham.

En kvinne som hadde hatt blødninger i tolv år, og som hadde brukt opp alt hun eide på leger uten å bli helbredet av noen,

kom bakfra og rørte ved kanten av kappen hans, og straks stanset hennes blødninger.

Jesus sa: Hvem rørte ved meg? Da alle nektet, sa Peter og de som var med ham: Mester, folkemengden trenges og presser deg, og spør du: Hvem rørte ved meg?

Men Jesus sa: Noen har rørt ved meg; for jeg merket at en kraft gikk ut fra meg.

Da kvinnen så at hun ikke kunne skjule seg, kom hun skjelvende, kastet seg ned for ham og forklarte foran hele folket hvorfor hun hadde rørt ved ham, og hvordan hun straks var blitt helbredet.

Han sa til henne: Datter, vær ved godt mot. Din tro har gjort deg frisk; gå i fred.

Mens han enda talte, kom det en fra synagogeforstanderens hus og sa: Din datter er død. Ikke bry læreren mer.

Men da Jesus hørte det, svarte han: Frykt ikke. Bare tro, så skal hun bli frelst.

Da han kom til huset, lot han ingen gå inn med seg unntatt Peter, Jakob og Johannes, samt barnets far og mor.

Alle gråt og sørget over henne, men han sa: Gråt ikke. Hun er ikke død, men sover.

De lo av ham, fordi de visste at hun var død.

Men han sendte dem alle ut, tok henne ved hånden og ropte: Barn, stå opp!

Da returnerte hennes ånd, og hun sto straks opp. Han befalte at hun skulle få noe å spise.

Hennes foreldre ble svært forundret, men han påla dem å ikke fortelle noen om det som hadde skjedd.