Og da de nærmet seg Jerusalem, ved Betfage og Betania ved Oljeberget, sendte han to av sine disipler,

og sa til dem: «Gå inn i landsbyen som ligger foran dere, og straks dere kommer inn der, skal dere finne et føll bundet, som aldri noe menneske har sittet på. Løs det og før det hit.

Hvis noen spør dere: ‘Hvorfor gjør dere dette?’, så skal dere svare: ‘Herren har bruk for det, da sender han straks føllet med dere hit.’»

De gikk av sted og fant føllet bundet utenfor ved en dør ved veikrysset. Og de løste det.

Noen av dem som stod der sa til dem: «Hva gjør dere? Hvorfor løser dere føllet?»

Da svarte de slik som Jesus hadde befalt dem, og folket lot dem gå.

Så førte de føllet til Jesus og la klærne sine på det, og han satte seg opp.

Og mange bredte ut kappene sine på veien, mens andre skar grener av trærne og strødde på veien.

Og de som gikk foran, og de som fulgte etter, ropte: «Hosianna! Velsignet være han som kommer i Herrens navn!

Velsignet være vår far Davids rike som kommer i Herrens navn! Hosianna i det høyeste!»

Og Jesus kom inn i Jerusalem og inn i tempelet. Da han hadde sett seg omkring på alt, og det nå var blitt kveld, gikk han ut til Betania sammen med de tolv.

Neste dag, da de gikk ut fra Betania, var han sulten.

På avstand fikk han øye på et fikentre som hadde løv. Han gikk bort for å se om han kanskje kunne finne noe frukt på det. Men da han kom fram til det, fant han ingenting annet enn løv, for det var ennå ikke fikensesong.

Da svarte Jesus og sa til treet: «Aldri mer skal noen spise frukt av deg til evig tid.» Og disiplene hans hørte det.

Så kom de til Jerusalem. Og Jesus gikk inn i tempelet og begynte å drive ut dem som solgte og kjøpte i tempelet, og han veltet pengevekslernes bord og due-selgernes stoler.

Han tillot heller ikke at noen bar varer gjennom tempelet.

Han underviste dem og sa: «Står det ikke skrevet: Mitt hus skal kalles et bønnens hus for alle folkeslag? Men dere har gjort det til en røverhule!»

Og de skriftlærde og yppersteprestene hørte dette, og de søkte etter måter å ta livet av ham på. For de fryktet ham fordi alt folket var slått av undring over hans lære.

Da det ble kveld, gikk han ut av byen.

Neste morgen, da de gikk forbi, så de fikentreet visnet helt inn til roten.

Peter husket på dette og sa til ham: «Rabbi, se! Fikentreet som du forbannet, er visnet bort.»

Jesus svarte og sa til dem: «Ha tro til Gud!

For sannelig sier jeg dere: Den som sier til dette fjellet: ‘Løft deg opp og kast deg i havet,’ og ikke tviler i sitt hjerte, men tror at det han sier skal skje, ham skal det gå slik.

Derfor sier jeg dere: Alt dere ber om i bønnen deres, tro at dere har fått det, og dere skal få det.

Når dere står og ber, så tilgi hvis dere har noe imot noen, for at også deres Far i himmelen skal tilgi deres overtredelser.

Men dersom dere ikke tilgir, vil heller ikke deres Far som er i himmelen tilgi dere deres overtredelser.»

Så kom de igjen til Jerusalem. Mens han gikk omkring i tempelet, kom yppersteprestene og de skriftlærde og de eldste til ham,

og de sa til ham: «Med hvilken myndighet gjør du dette, og hvem har gitt deg denne myndigheten til å gjøre alt dette?»

Jesus svarte dem: «Jeg vil også stille dere ett spørsmål. Svar meg på det, så skal jeg fortelle dere med hvilken myndighet jeg gjør dette.

Johannes' dåp, var den fra himmelen eller fra mennesker? Svar meg!»

Og de diskuterte med seg selv, og sa: «Hvis vi svarer: ‘Fra himmelen,’ vil han si: ‘Hvorfor trodde dere ham da ikke?’

Men sier vi: ‘Fra mennesker,’]» – de var redde for folket, for alle mente Johannes virkelig var en profet.

Så svarte de Jesus og sa: «Vi vet ikke.» Og Jesus sa til dem: «Så sier heller ikke jeg til dere med hvilken myndighet jeg gjør dette.»