Og han dro bort derfra og kom til sitt eget hjemsted, og disiplene hans fulgte ham.

Og da sabbaten kom, begynte han å undervise i synagogen. Og mange som hørte ham, undret seg og sa: «Hvor har denne mannen fått alt dette fra? Og hva slags visdom er det han er gitt, som gjør at slike mektige gjerninger skjer ved hans hender?

Er ikke dette tømmermannen, Marias sønn og bror til Jakob og Joses, Judas og Simon? Og er ikke søstrene hans her hos oss?» Og de tok anstøt av ham.

Men Jesus sa til dem: «En profet blir æret alle steder, bortsett fra i sitt eget hjemsted, hos sine slektninger og i sitt eget hus.»

Og han kunne ikke gjøre noen mektig gjerning der, bortsett fra at han la hendene på noen få syke mennesker og helbredet dem.

Og han undret seg over deres vantro. Så dro han omkring i landsbyene og underviste.

Og han kalte til seg de tolv, begynte å sende dem ut to og to og ga dem makt over urene ånder.

Og han befalte dem at de skulle ta ingenting med seg på reisen bortsett fra en stav—ingen veske, ikke brød, og ikke penger i beltet.

Men de skulle ha sandaler på føttene og ikke ta på seg to kapper.

Og han sa til dem: «Når dere kommer inn i et hus et sted, så bli der til dere drar videre derfra.

Og dersom noen ikke tar imot dere eller lytter til dere, så dra derfra og rist støvet av føttene deres som et vitnesbyrd mot dem. Sannelig sier jeg dere: Det skal bli lettere for Sodoma og Gomorra på dommens dag enn for den byen.»

Så dro de ut og forkynte at menneskene måtte vende om.

Og de drev ut mange onde ånder og salvet mange syke med olje og helbredet dem.

Og kong Herodes fikk høre om ham, for hans navn var blitt kjent vidt omkring. Han sa: «Johannes Døperen er stått opp fra de døde, og derfor skjer disse mektige gjerningene ved ham.»

Andre sa: «Det er Elia.» Og andre mente: «Det er en profet eller som en av profetene.»

Men da Herodes hørte dette, sa han: «Det er Johannes, som jeg har latt halshugge. Han er stått opp fra de døde.»

For Herodes selv hadde sendt folk for å gripe Johannes og satt ham i fengsel på grunn av Herodias, kona til hans bror Filip; for han hadde giftet seg med henne.

For Johannes hadde sagt til Herodes: «Det er ikke tillatt for deg å ha din brors hustru.»

Derfor hadde Herodias hat til ham og ønsket å drepe ham, men hun fikk det ikke til.

For Herodes hadde respekt for Johannes. Han visste at han var en rettferdig og hellig mann og beskyttet ham. Når han hørte Johannes, ble han ofte rådvill, men hørte likevel gjerne på ham.

Så kom en passende anledning da Herodes på sin fødselsdag holdt et festmåltid for sine stormenn, offiserer og ledende menn i Galilea.

Da datteren til Herodias kom inn og danset og tok Herodes og gjestene hans med glede, sa kongen til den unge kvinnen: «Be meg om hva du vil, og jeg skal gi deg det.»

Han sverget til henne og sa: «Hva du enn ber meg om, vil jeg gi deg, om det så er halve kongeriket mitt.»

Hun gikk ut og spurte sin mor: «Hva skal jeg be om?» Og moren svarte: «Johannes Døperens hode.»

Hun skyndte seg straks inn igjen til kongen og ba ham og sa: «Jeg vil at du gir meg Johannes Døperens hode på et fat, med en gang.»

Og kongen ble dypt bedrøvet, men for edens skyld og på grunn av gjestene sine ville han ikke avslå henne.

Straks sendte kongen bud på bøddelen og befalte å bringe Johannes’ hode. Han gikk og halshugget Johannes i fengselet,

brakte hodet hans på et fat og ga det til den unge kvinnen, og hun gav det til sin mor.

Da disiplene hans fikk høre dette, kom de og tok legemet hans og la det i en grav.

Apostlene samlet seg igjen hos Jesus og fortalte ham alt de hadde gjort og lært bort.

Og han sa til dem: «Kom, la oss dra avsides til et øde sted og hvile litt.» For det var så mange som kom og gikk, at de ikke engang hadde tid til å spise.

Så dro de privat med båt til et øde sted.

Men folket så dem dra bort, og mange kjente ham igjen og sprang til fots fra alle byer dit før dem og samlet seg hos ham.

Da han gikk i land og så en stor mengde mennesker, fikk han inderlig medfølelse med dem, for de var som sauer uten hyrde. Og han begynte å lære dem mange ting.

Da det ble sent på dagen, kom disiplene til ham og sa: Dette stedet er øde, og det er forbi tiden.

Send dem bort, så de kan gå til gårdene og landsbyene her omkring og kjøpe seg noe å spise.

Men han svarte: Dere skal gi dem mat. De sa til ham: Skal vi gå og kjøpe brød for to hundre denarer og gi dem å spise?

Han spurte dem: Hvor mange brød har dere? Gå og se etter. De fant ut og sa: Fem brød og to fisker.

Han ba dem sette seg i grupper på det grønne gresset.

De satte seg ned i grupper på hundre og femti.

Han tok de fem brødene og de to fiskene, så opp mot himmelen, ba takkebønn, delte brødene og ga til disiplene, som igjen satte dem fram for menneskene. Også de to fiskene, delte han mellom dem alle.

De spiste alle og ble mette.

De samlet opp tolv kurver fulle av brød- og fiskestykker.

De som hadde spist, var omkring fem tusen menn.

Med en gang fikk han disiplene til å stige i båten og dra over til Bethsaida, mens han selv sendte folket hjem.

Etter å ha tatt farvel, gikk han opp i fjellet for å be.

Da det var blitt kveld, var båten midt ute på sjøen, og Jesus var alene på land.

Han så at de slet i sin rotakt på grunn av motvinden. Ved den fjerde nattevakt kom han gående mot dem på sjøen, og han var i ferd med å gå forbi dem.

Da de så ham gå på sjøen, trodde de det var et spøkelse, og de skrek ut.

For alle så ham og ble skrekkslagne. Men straks snakket han med dem og sa: Vær ved godt mot! Det er jeg, vær ikke redde.

Han steg opp i båten til dem, og vinden la seg. De var uten mål og forstand forundret.

For de hadde ikke forstått brødunderet, men hjertene deres var blitt harde.

Da de hadde kommet over sjøen, dro de inn til Gennesaret og la til land.

Straks de steg ut av båten, kjente folk ham igjen.

De løp rundt hele området og begynte å bære de syke i senger dit de hørte han var.

Hvor han enn kom, enten det var landsbyer, byer eller gårder, la de de syke på torgene og ba om å få røre ved kanten av kappen hans. Alle som rørte ved ham, ble helbredet.