Da kong Arad, kanaaneeren som bodde i sør, hørte at Israel kom på spionenes vei, gikk han til angrep mot Israel og tok noen av dem til fange.

Israel avla et løfte til Herren og sa: Hvis du virkelig gir dette folket i våre hender, vil vi fullstendig ødelegge deres byer.

Herren hørte Israels bønn og overgav kanaaneerne til dem, og de fullstendig ødela dem og deres byer. Stedet ble kalt Horma.

De dro fra fjellet Hor langs veien ved Rødehavet for å gå rundt Edoms land, men folkets mot ble svekket på grunn av reisen.

Folket talte mot Gud og Moses: Hvorfor har dere ført oss opp fra Egypt for å dø i ørkenen? Her er det verken brød eller vann, og vi avskyr denne lette maten.

Da sendte Herren brennende slanger blant folket, og de bet dem, og mange av israelittene døde.

Derfor kom folket til Moses og sa: Vi har syndet, for vi har talt mot Herren og mot deg. Be til Herren at han tar slangene bort fra oss. Og Moses ba for folket.

Herren sa til Moses: Lag deg en brennende slange og sett den på et stang, så skal alle som er blitt bitt, når de ser på den, leve.

Moses lagde en slange av kobber og satte den på en stang. Og når en slange bet en mann, så han på kobberslangen og ble i live.

Israels barn dro videre og slo leir i Obot.

De dro fra Obot og slo leir ved Ije-Abarim, i ørkenen øst for Moab, mot soloppgangen.

Derfra dro de videre og slo leir i Zered-dalen.

Derfra dro de videre og slo leir på den andre siden av Arnon, som renner gjennom ørkenen fra amorittenes grense. Arnon er grensen mellom Moab og amorittene.

Derfor står det skrevet i boken om Herrens kriger: Hva han gjorde ved Rødehavet og ved bekkene ved Arnon.

Ved skrenten av bekkene som går ned til byen Ar, og ligger ved grensen til Moab.

Derfra dro de til Beer, det er brønnen Herren sa til Moses om: Samle folket, så vil jeg gi dem vann.

Da sang Israel denne sangen: Spring opp, brønn! Syng for den!

Fyrstene gravde denne brønnen, folkenes adel gravde den med lovgiverens septer, med sine staver. Fra ørkenen dro de til Mattana.

Fra Mattanah dro de til Nahaliel, og fra Nahaliel til Bamot.

Fra Bamot dro de til dalen i Moabs land, til toppen av Pisga, som ser utover Jesimon.

Israel sendte budbringere til Sihon, amorittenes konge, og sa:

La meg få passere gjennom landet ditt. Vi vil ikke svinge inn på markene eller vingårdene, vi vil ikke drikke av brønnenes vann; vi vil bare gå rett fram langs kongens veikryss til vi har passert grensene dine.

Men Sihon tillot ikke Israel å passere gjennom sitt land. Han samlet alt sitt folk og dro ut mot Israel i ørkenen og kom til Jahas og kjempet mot Israel.

Israel slo ham med sverdets egg og inntok hans land fra Arnon til Jabbok, til og med til Ammons barns område, for Ammons grenselinje var sterk.

Israel tok alle disse byene og bodde i amorittenes byer, i Hesjbon og alle byene omkring.

Hesjbon var Sihons by, amorittenes konge, som hadde kjempet mot den forrige kongen av Moab og tatt alt hans land, helt til Arnon.

Derfor sier vismennene i ordspråk: Kom til Hesjbon, bygg og istandsett Sihons by!

For ild har gått ut fra Hesjbon, en flamme fra Sihons by, den har fortært Moabs Ar og herskerne over Arnon.

Ve deg, Moab! Folket til Kemosj er knust. Han har gitt sine sønner som unnslapp, og sine døtre, til fangenskap hos Sihon, amorittenes konge.

Vi har angrepet dem. Hesjbon er ødelagt helt til Dibon, vi har lagt dem øde helt til Nofa, som når til Medeba.

Slik bodde Israel i amorittenes land.

Moses sendte spioner til Jaser, og de tok landsbyene der og drev ut amorittene som bodde der.

De vendte om og dro opp langs veien til Basjan, og Og, kongen av Basjan, dro ut mot dem med alt sitt folk til kamp ved Edrei.

Herren sa til Moses: Frykt ikke, for jeg har overgitt ham i din hånd, med alt hans folk og hans land. Du skal gjøre med ham som du gjorde med Sihon, amorittenes konge, som bodde i Hesjbon.

De slo ham ned, med hans sønner og alt folket hans, til ingen var igjen i live, og de tok hans land.