Som hjorten skriker etter rennende vann, slik skriker min sjel etter deg, Gud.

Min sjel tørster etter Gud, den levende Gud. Når skal jeg få komme og tre fram for Gud?

Mine tårer er min mat dag og natt, mens de stadig sier til meg: Hvor er din Gud?

Når jeg tenker på dette, utøser jeg min sjel i meg; for jeg pleide å vandre med menneskemengden, jeg gikk med dem til Guds hus, med jubel og lovprisning, med en mengde som feiret høytid.

Hvorfor er du nedtrykt, min sjel? Og hvorfor er du urolig i meg? Sett ditt håp til Gud, for jeg skal igjen prise ham for hans frelsende nærvær.

Min Gud, min sjel er nedtrykt i meg. Derfor minnes jeg deg fra Jordans land, fra Hermonfjellene, fra Mizar-høyden.

Dyp roper til dyp ved lyden av dine fossefall; alle dine bølger og brenninger har gått over meg.

Men Herren vil sende sin miskunnhet om dagen, og om natten skal hans sang være med meg, en bønn til min livs Gud.

Jeg vil si til Gud, min klippe: Hvorfor har du glemt meg? Hvorfor må jeg gå sørgende på grunn av fiendens undertrykkelse?

Som et sverd i min kropp håner fiendene mine meg, mens de daglig sier til meg: Hvor er din Gud?

Hvorfor er du nedtrykt, min sjel? Og hvorfor er du urolig i meg? Sett ditt håp til Gud, for jeg skal igjen prise ham, han som er min frelse og min Gud.