Gud, hvorfor har du forkastet oss for alltid? Hvorfor er din vrede som røyken mot fårene på din eng?

Husk din menighet, som du i gammel tid har kjøpt; din eiendom som du har forløst; dette Sion, hvor du har bodd.

Løft dine føtter til de evige ødeleggelsene; alt det onde fienden har gjort i helligdommen.

Dine fiender brøler midt i dine forsamlinger; de setter opp sine merker som tegn.

En mann var kjent for å løfte økser blant de tette trærne.

Men nå bryter de ned det utskårne arbeidet med én gang, med økser og hammere.

De har kastet ild i din helligdom, de har vanæret ved å legge ned din bolig til jorden.

De sa i sine hjerter: La oss ødelegge dem sammen; de har brent opp alle Guds synagoger i landet.

Vi ser ikke våre tegn: Det er ikke lenger noen profet, og ingen blant oss vet hvor lenge.

Gud, hvor lenge skal motstanderen håne? Skal fienden spotte ditt navn for alltid?

Hvorfor trekker du tilbake din hånd, til og med din høyre hånd? Ta den fram fra brystet ditt.

For Gud er min Konge fra gammel tid, som handler med frelse midt på jorden.

Du delte havet ved din kraft; du knuste hodene til drager i vannet.

Du brøt Leviatans hoder i stykker og ga ham som føde til de som bor i ødemarken.

Du kløyvet kilden og floden; du tørket ut mektige elver.

Dagen tilhører deg, natten også: du har satt lyset og solen.

Du har satt alle jordens grenser; du har laget sommer og vinter.

Husk dette, at fienden har hånet HERREN, og at de tåpelige har spottet ditt navn.

Overgi ikke sjelen til din turteldue til de ondes mengde: glem ikke din fattiges menighet for alltid.

Vis respekt for pakten: for jordens mørke steder er fulle av brutalitet.

La ikke de undertrykte vende tilbake med skam: la de fattige og trengende prise ditt navn.

Reis deg, Gud, føre din egen sak: husk hvordan den tåpelige håner deg daglig.

Glem ikke dine fienders stemme: larmen fra dem som reiser seg mot deg øker stadig.