Lytt, mitt folk, til min lov: bøy ørene til ordene fra min munn.

Jeg vil åpne min munn med et bilde: jeg vil uttale gåtefulle ord av gammel tid.

Som vi har hørt og kjent, og som våre fedre har fortalt oss.

Vi vil ikke skjule dem for deres barn, men fortelle den kommende generasjon om Herrens pris og hans styrke, og de vidunderlige verkene han har gjort.

For han etablerte et vitnesbyrd i Jakob og satte en lov i Israel, som han befalte våre fedre å gjøre kjent for sine barn,

slik at den kommende generasjon skulle kjenne dem, også de barn som skulle fødes; som skulle stå opp og fortelle det til sine barn.

Slik at de kan sette sitt håp til Gud, og ikke glemme Guds gjerninger, men holde hans bud.

Og ikke være som sine fedre, en sta og opprørsk generasjon; en generasjon som ikke satte sitt hjerte rett, og hvis ånd ikke var tro mot Gud.

Efraims barn, bevæpnet og med buer, vendte om på kampens dag.

De holdt ikke Guds pakt, og nektet å vandre i hans lov;

og de glemte hans gjerninger og hans undere som han hadde vist dem.

Han gjorde underfulle ting for deres fedre i Egypts land, på marken ved Soan.

Han delte sjøen og lot dem passere igjennom; og han lot vannet stå som en haug.

Om dagen ledet han dem med en sky, og hele natten med et lys av ild.

Han kløyvde klippene i ørkenen og ga dem drikke som fra dype vannmasser.

Han lot bekker springe frem fra klippen og lot vann strømme som elver.

Likevel syndet de enda mer mot ham ved å utfordre den Høyeste i ørkenen.

De fristet Gud i deres hjerte ved å kreve mat for sine ønsker.

Ja, de talte imot Gud; de sa: Kan Gud dekke et bord i ørkenen?

Se, han slo klippen så vannet flommet ut, og bekker strømmet over; kan han også gi brød? Kan han sørge for kjøtt til folket sitt?

Derfor hørte Herren dette, og ble vred: en ild ble tent mot Jakob, og også en vrede steg opp mot Israel;

for de trodde ikke på Gud og stolte ikke på hans frelse:

selv om han hadde befalt skyene fra oven og åpnet himmelens dører,

og regnet manna ned over dem for å spise, og gitt dem himmelens korn.

Mennesket fikk spise englemat: han ga dem mat til det fulle.

Han lot en østavind blåse i himmelen: og ved sin makt brakte han søravinden.

Han regnet også kjøtt over dem som støv, og bevingede fugler som havets sand,

og han lot det falle midt i deres leir, rundt omkring deres bosteder.

Så de spiste og ble tilfredsstilt, for han ga dem det de ønsket seg;

de ble ikke frastøtt av sine lyster. Men mens maten enda var i deres munn,

kom Guds vrede over dem, og drepte de feteste blant dem, og slo ned de utvalgte menn i Israel.

Til tross for alt dette syndet de fortsatt, og trodde ikke på hans vidunderlige gjerninger.

Derfor fortapte han deres dager i tomhet, og deres år i nød.

Når han drepte dem, da søkte de ham: og de vendte om og søkte Gud tidlig.

Og de husket at Gud var deres klippe, og den høyeste Gud deres forløser.

Men de smigret ham med sine ord, og de løy for ham med sine tunger.

For deres hjerte var ikke rett med ham, heller ikke var de trofaste i hans pakt.

Men han, full av medlidenhet, tilga deres misgjerning, og ødela dem ikke: ja, mange ganger vendte han sin vrede bort, og vekket ikke opp all sin harme.

For han husket at de var kjøtt: en vind som går bort, og ikke kommer tilbake.

Hvor ofte utfordret de ham i ørkenen, og bedrøvet ham i ødemarken!

Ja, de vendte seg bort og fristet Gud, og begrenset Israels Hellige.

De husket ikke hans hånd, eller den dagen da han fridde dem fra fienden.

Hvordan han utførte sine tegn i Egypt, og sine undere på marken ved Soan:

og forvandlet deres elver til blod; og deres bekker, slik at de ikke kunne drikke.

Han sendte forskjellige slags fluer blant dem, som fortærte dem; og frosker, som ødela dem.

Han ga også deres avlinger til larvene, og deres arbeid til gresshoppene.

Han ødela deres vinstokker med hagl, og deres morbærtrær med frost.

Han overgav også deres buskap til haglet, og deres flokker til sterke tordenslag.

Han la på dem sin sinne, vrede, harme og trengsel, ved å sende onde engler blant dem.

Han banet vei for sin vrede; han sparte ikke deres sjel fra døden, men overgav deres liv til pesten;

og slo alle førstefødte i Egypt; den fremste av deres styrke i Hams boliger.

Men han lot sitt eget folk gå ut som sauer, og ledet dem i ørkenen som en flokk.

Og han ledet dem trygt, slik at de ikke fryktet: men sjøen overveldet deres fiender.

Og han brakte dem til grensen av sitt helligdom, til dette fjell, som hans høyre hånd hadde kjøpt.

Han drev også hedningene bort foran dem, og delte dem en arv etter strek, og lot Israels stammer bo i deres telt.

Likevel fristet og utfordret de den høyeste Gud, og holdt ikke hans vitnesbyrd:

Men vendte tilbake, og handlet utro som deres fedre: de vendte seg bort som en forræderisk bue.

For de opphisset hans vrede med sine offersteder, og vakte hans sjalusi med sine utskårne bilder.

Da Gud hørte det, ble han vred, og han avskydde sterkt Israel:

Så han forlot Shilohs tabernakel, teltet som han hadde satt blant mennesker;

og overgav sin styrke til fangenskap, og sin herlighet til fiendens hånd.

Han ga også sitt folk til sverdet; og var vred på sin arv.

Ilden fortærte deres unge menn; og deres jomfruer ble ikke giftet bort.

Deres prester falt ved sverdet; og deres enker sang ingen klagesanger.

Da våknet Herren som fra søvn, som en mektig mann som roper ved grunn av vin.

Og han slo sine fiender bakfra: han gjorde dem til en evig skam.

Videre avviste han Josefs tabernakel, og valgte ikke Efraims stamme:

Men valgte Judas stamme, det fjellet Sion som han elsket.

Og han bygget sin helligdom som høye palasser, som jorden som han har grunnlagt for alltid.

Han valgte også David, sin tjener, og tok ham fra fårefoldene:

Fra å følge de fostretunge hunner ga han ham til å lede Jakob, hans folk, og Israel, hans arv.

Så ledet han dem etter hjertets uskyldighet; og guidet dem med hendens dyktighet.