Vet dere ikke, brødre (for jeg taler til dem som kjenner loven), at loven har herredømme over et menneske så lenge det er i live?

For en kvinne som har en ektemann, er etter loven bundet til mannen sin så lenge han lever. Men dersom mannen dør, er hun løst fra ektemannens lov.

Dersom hun altså gifter seg med en annen mann mens ektemannen ennå lever, blir hun kalt en ekteskapsbryterske; men dersom ektemannen hennes er død, er hun fri fra den loven og er ingen ekteskapsbryterske, selv om hun er gift med en annen mann.

Slik, mine brødre, er også dere blitt døde for loven ved Kristi kropp, slik at dere skal tilhøre en annen, nemlig ham som er oppstått fra de døde, så vi skal bære frukt for Gud.

For da vi var i kjødet, virket de syndige lystene, som loven vekket, i våre lemmer og bar frukt til døden.

Men nå er vi løst fra loven, idet vi er døde fra det vi var bundet av, slik at vi tjener i åndens nye vesen og ikke i bokstavens gamle vesen.

Hva skal vi da si? Er loven synd? På ingen måte! Men jeg kjente ikke synden uten ved loven. For jeg hadde ikke kjent begjær hvis ikke loven hadde sagt: «Du skal ikke begjære.»

Men synden grep anledningen ved budet og skapte i meg all slags begjær. For uten loven er synden død.

Før levde jeg uten loven, men da budet kom, fikk synden liv, og jeg døde.

Og budet, som var gitt til liv, viste seg for meg å føre til død.

For synden grep anledningen ved budet, forførte meg og drepte meg ved det.

Slik er altså loven hellig, og budet hellig og rettferdig og godt.

Er det da slik at det gode ble til død for meg? På ingen måte! Men det var synden, for at den klart skulle vise seg som synd, som virket død i meg gjennom det gode, slik at synden ved budet skulle bli overmåte syndig.

For vi vet at loven er åndelig, men jeg er kjødelig, solgt under synden.

For jeg forstår ikke det jeg gjør. Det jeg vil, gjør jeg ikke, men det jeg hater, det gjør jeg.

Når jeg da gjør det jeg ikke vil, erkjenner jeg at loven er god.

Så er det altså ikke lenger jeg som gjør det, men synden som bor i meg.

For jeg vet at i meg, det vil si i mitt kjød, bor det intet godt. For viljen til å gjøre det gode er hos meg, men å utføre det gode makter jeg ikke.

For det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg.

Men dersom jeg gjør det jeg ikke vil, er det ikke lenger jeg som gjør det, men synden som bor i meg.

Jeg oppdager altså denne lov: Når jeg vil gjøre det gode, står det onde hos meg.

For etter mitt indre menneske gleder jeg meg over Guds lov,

men jeg ser en annen lov i lemmene mine, som kjemper mot loven i mitt sinn og tar meg til fange under syndens lov, den som er i lemmene mine.

Å, jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme?

Gud være takk ved Jesus Kristus, vår Herre! Altså tjener jeg selv Guds lov med mitt sinn, men syndens lov med mitt kjød.