Jeg taler sannheten i Kristus, jeg lyver ikke, min samvittighet vitner også for meg ved Den Hellige Ånd,

at jeg har en stor sorg og stadig smerte i mitt hjerte.

For jeg kunne ønske at jeg selv var forbannet og skilt fra Kristus for mine brødres skyld, mine landsmenn etter kjødet;

de som er israelitter, som har retten til barnekåret, herligheten, paktene, lovgivningen, gudstjenesten og løftene;

de som har fedrene, og fra dem kom Kristus etter kjødet, han som er Gud over alle ting, lovprist til evig tid. Amen.

Men det er ikke slik at Guds ord har slått feil. For ikke alle som stammer fra Israel, er virkelig Israel.

Og heller ikke fordi de er Abrahams etterkommere, er de alle barn; men: «I Isak skal din ætt kalles.»

Det betyr at de som er barn etter kjødet, ikke er Guds barn; men løftets barn regnes som ætten.

For dette er løftets ord: «På denne tid skal jeg komme, og Sara skal få en sønn.»

Og ikke bare det, men det samme hendte også da Rebekka ble med barn ved én, ved vår far Isak.

For barna var ennå ikke født og hadde verken gjort noe godt eller ondt, slik at Guds hensikt med utvelgelse skulle bestå, ikke av gjerninger, men ved ham som kaller,

da ble det sagt til henne: «Den eldste skal tjene den yngste.»

Slik det står skrevet: «Jakob elsket jeg, men Esau hatet jeg.»

Hva skal vi da si? Er Gud urettferdig? Slett ikke!

For han sier til Moses: «Jeg vil vise nåde mot den jeg vil, og jeg vil vise barmhjertighet mot den jeg vil.»

Det avhenger altså ikke av den som vil, eller den som løper, men av Gud som viser nåde.

For Skriften sier til farao: «Nettopp derfor har jeg oppreist deg, for at jeg kunne vise min makt på deg, og for at mitt navn skulle forkynnes over hele jorden.»

Altså viser han nåde mot hvem han vil, og han forherder den han vil.

Du vil da si til meg: «Hvorfor finner han da fremdeles feil? Hvem har stått imot hans vilje?»

Men hvem er du, menneske, som tar til motmæle mot Gud? Kan det formede spørre ham som formet det: «Hvorfor har du skapt meg slik?»

Har ikke pottemakeren makt over leiren, så han av den samme klump kan lage ett kar til ære og et annet til vanære?

Hva om Gud, som ville vise sin vrede og gjøre sin makt kjent, med stor tålmodighet har båret over med vredens kar, som var gjort klare til ødeleggelse,

og gjorde dette for å kunngjøre sin herlighets rikdom på barmhjertighetens kar, som han forut hadde gjort klar til herlighet,

oss som han har kalt, ikke bare fra jødene, men også fra hedningene?

Som han også sier hos Hosea: «Det folk som ikke var mitt folk, vil jeg kalle mitt folk, og henne som ikke var elsket, den elskede.»

Og det skal skje: På det stedet hvor det ble sagt til dem: «Dere er ikke mitt folk», der skal de kalles den levende Guds barn.

Jesaja roper også ut om Israel: «Selv om Israels barn er tallrike som havets sand, skal bare en rest bli frelst.»

For han skal fullføre verket og forkorte det i rettferdighet, for et kort verk vil Herren gjøre på jorden.

Og som Jesaja tidligere har sagt: «Hadde ikke Herren Sebaot latt en ætt bli igjen til oss, ville vi ha blitt som Sodoma og vært lik Gomorra.»

Hva skal vi da si? At hedningene, som ikke søkte etter rettferdighet, har oppnådd rettferdighet, nemlig rettferdigheten av tro.

Men Israel, som søkte rettferdighetens lov, har ikke nådd frem til denne lov.

Hvorfor? Fordi de ikke søkte den ved troen, men som om det kunne bli oppnådd ved lovens gjerninger. De snublet over snublestenen.

Som det står skrevet: «Se, jeg legger i Sion en snublesten og en anstøtsklippe, og hver den som tror på ham, skal ikke bli til skamme.»