Jeg har kommet inn i min hage, min søster, min brud: Jeg har samlet min myrra med mine krydder; jeg har spist min honningkake med min honning; jeg har drukket min vin med min melk: spis, mine venner; drikk, ja, drikk rikelig, o elskede.

Jeg sover, men hjertet mitt våker: det er stemmen til min elskede som banker og sier: Åpne opp for meg, min søster, min kjære, min due, min uplettede; for mitt hode er fylt med dugg, og mine krøller med nattens dråper.

Jeg har tatt av meg frakken; hvordan skal jeg ta den på igjen? Jeg har vasket føttene mine; hvordan skal jeg gjøre dem skitne igjen?

Min elskede rakte hånden sin inn gjennom dørlåsen, og mitt indre rørte seg for ham.

Jeg reiste meg for å åpne for min elskede; og hendene mine dryppet av myrra, og fingrene mine med velluktende myrra, på låsens håndtak.

Jeg åpnet for min elskede; men min elskede hadde trukket seg tilbake, og var borte: min sjel sviktet da han talte: jeg søkte ham, men fant ham ikke; jeg ropte på ham, men han svarte meg ikke.

Vekterne som gikk rundt i byen fant meg, de slo meg, de såret meg; vokterne på murene tok sløret mitt fra meg.

Jeg ber dere, Jerusalems døtre, hvis dere finner min elskede, at dere forteller ham at jeg er syk av kjærlighet.

Hva er din elskede mer enn en annen elskede, du vakreste blant kvinner? Hva er din elskede mer enn en annen elskede, siden du ber oss så?

Min elskede er lys og rød, den fremste blant ti tusen.

Hans hode er som det mest rene gull, hans lokker er buskete, og svarte som en ravn.

Øynene hans er som dueøyne ved vannstrømmer, vasket i melk, behagelig plassert.

Hans kinn er som en krydderhage, som søte blomster: hans lepper som liljer, dryppende av velluktende myrra.

Hans hender er som gullringer besatt med berill: hans buk er som lysende elfenben dekke med safirer.

Hans ben er som marmorsøyler, satt på fine gullfundamenter: hans utseende er som Libanon, storslagent som sedrene.

Hans munn er vidunderlig søt: ja, han er fullstendig herlig. Dette er min elskede, og dette er min venn, Jerusalems døtre.