Han dro bort derfra og kom til sitt hjemsted, og disiplene fulgte ham.

Da det ble sabbat, begynte han å undervise i synagogen, og mange som hørte ham, ble forundret og sa: Hvor har han dette fra? Hvordan kan slike mektige gjerninger gjøres gjennom hans hender?

Er ikke dette snekkeren, Marias sønn, bror til Jakob, Joses, Judas og Simon? Bor ikke søstrene hans her hos oss? De tok anstøt av ham.

Men Jesus sa til dem: En profet er ikke foraktet, bare i sitt hjemland, blant sine slektninger og i sitt eget hus.

Der kunne han ikke gjøre noen mektige gjerninger, bortsett fra at han la hendene på noen få syke og helbredet dem.

Han undret seg på grunn av deres vantro. Og han gikk rundt i landsbyene og underviste.

Han kalte de tolv til seg og begynte å sende dem ut to og to, og gav dem makt over urene ånder.

Han beordret dem ikke å ta noe med på veien, unntatt en stav; ikke brød, veske eller penger i beltet.

Men ha sandaler på føttene, og ikke ta med to kjortler.

Og han sa til dem: I enhver by der dere går inn i et hus, bli der til dere drar bort derfra.

Og de som ikke tar imot dere eller hører på dere, når dere går bort derfra, rist støvet av føttene som et vitnesbyrd mot dem. Sannelig, jeg sier dere, det skal være mer utholdelig for Sodoma og Gomorra på dommens dag enn for den byen.

De dro ut og forkynte at folk skulle vende om.

De drev ut mange onde ånder og salvet med olje mange syke og helbredet dem.

Kong Herodes hørte om ham, for hans navn hadde blitt kjent. Noen sa: Døperen Johannes er stått opp fra de døde, og derfor virker disse mektige gjerningene i ham.

Andre sa: Det er Elias. Andre sa: Det er en profet, som en av profetene.

Men da Herodes hørte det, sa han: Det er Johannes, som jeg har halshugget. Han er stått opp fra de døde.

Herodes hadde nemlig selv sendt folk for å arrestere Johannes og kastet ham i fengsel på grunn av Herodias, sin bror Filips kone, som han hadde giftet seg med.

For Johannes hadde sagt til Herodes: Det er ikke lovlig for deg å ha din brors kone.

Derfor holdt Herodias nag mot ham og ville drepe ham, men kunne ikke.

For Herodes fryktet Johannes, da han visste at han var en rettferdig og hellig mann, og han holdt vakt over ham. Når han hørte ham, ble han foruroliget, men han likte å lytte til ham.

En dag som ga seg selv, da Herodes feiret sin fødselsdag og hadde laget et måltid for sine stormenn, høvedsmenn og høye innflytelsesrike i Galilea,

kom datteren til Herodias inn og danset. Dette behaget Herodes og dem som satt til bords med ham, og kongen sa til piken: Be meg om det du vil, og jeg vil gi deg det.

Han sverget og sa: Alt du ber meg om, skal jeg gi deg, til og med halve riket mitt.

Hun gikk ut og sa til sin mor: Hva skal jeg be om? Hun svarte: Hodet til døperen Johannes.

Hun skyndte seg straks inn til kongen og sa: Jeg vil at du gir meg døperen Johannes' hode på et fat.

Kongen ble dypt bedrøvet, men på grunn av sin ed og av hensyn til dem som satt til bords, kunne han ikke avvise henne.

Han sendte straks en vaktmann med ordre om å hente Johannes' hode, og han gikk og halshogget ham i fengselet.

Han brakte hans hode på et fat og ga det til piken, som igjen ga det til sin mor.

Da disiplene hans fikk høre om det, kom de og tok liket hans og la det i en grav.

Apostlene samlet seg igjen hos Jesus og fortalte ham alt de hadde gjort og lært.

Han sa til dem: Kom noenlunde avsides til et øde sted og hvil dere litt. For det var mange som kom og gikk, og de hadde ikke engang tid til å spise.

De dro av sted med en båt til et øde sted for seg selv.

Men folk så dem dra, og mange kjente igjen Jesus. De sprang til fots fra alle byene og kom dit før dem.

Da Jesus gikk i land, så han en stor folkemengde og ble fylt av medfølelse med dem, for de var som sauer uten hyrde. Og han begynte å undervise dem i mange ting.

Da det ble sent på dagen, kom disiplene til ham og sa: Dette stedet er øde, og det er forbi tiden.

Send dem bort, så de kan gå til gårdene og landsbyene her omkring og kjøpe seg noe å spise.

Men han svarte: Dere skal gi dem mat. De sa til ham: Skal vi gå og kjøpe brød for to hundre denarer og gi dem å spise?

Han spurte dem: Hvor mange brød har dere? Gå og se etter. De fant ut og sa: Fem brød og to fisker.

Han ba dem sette seg i grupper på det grønne gresset.

De satte seg ned i grupper på hundre og femti.

Han tok de fem brødene og de to fiskene, så opp mot himmelen, ba takkebønn, delte brødene og ga til disiplene, som igjen satte dem fram for menneskene. Også de to fiskene, delte han mellom dem alle.

De spiste alle og ble mette.

De samlet opp tolv kurver fulle av brød- og fiskestykker.

De som hadde spist, var omkring fem tusen menn.

Med en gang fikk han disiplene til å stige i båten og dra over til Bethsaida, mens han selv sendte folket hjem.

Etter å ha tatt farvel, gikk han opp i fjellet for å be.

Da det var blitt kveld, var båten midt ute på sjøen, og Jesus var alene på land.

Han så at de slet i sin rotakt på grunn av motvinden. Ved den fjerde nattevakt kom han gående mot dem på sjøen, og han var i ferd med å gå forbi dem.

Da de så ham gå på sjøen, trodde de det var et spøkelse, og de skrek ut.

For alle så ham og ble skrekkslagne. Men straks snakket han med dem og sa: Vær ved godt mot! Det er jeg, vær ikke redde.

Han steg opp i båten til dem, og vinden la seg. De var uten mål og forstand forundret.

For de hadde ikke forstått brødunderet, men hjertene deres var blitt harde.

Da de hadde kommet over sjøen, dro de inn til Gennesaret og la til land.

Straks de steg ut av båten, kjente folk ham igjen.

De løp rundt hele området og begynte å bære de syke i senger dit de hørte han var.

Hvor han enn kom, enten det var landsbyer, byer eller gårder, la de de syke på torgene og ba om å få røre ved kanten av kappen hans. Alle som rørte ved ham, ble helbredet.