1 For alt er det en tid, og det er en tid for hvert formål under himmelen:

2 En tid for å bli født, og en tid for å dø; en tid for å plante, og en tid for å rive opp det som er plantet;

3 En tid for å drepe, og en tid for å lege; en tid for å bryte ned, og en tid for å bygge opp;

4 En tid for å gråte, og en tid for å le; en tid for å sørge, og en tid for å danse;

5 En tid for å kaste bort steiner, og en tid for å samle steiner; en tid for å omfavne, og en tid for å avstå fra å omfavne;

6 En tid for å søke, og en tid for å miste; en tid for å bevare, og en tid for å kaste bort;

7 En tid for å rive i stykker, og en tid for å sy; en tid for å tie, og en tid for å tale;

8 En tid for å elske, og en tid for å hate; en tid for krig, og en tid for fred.

9 Hva utbytte har den som arbeider i det han strever med?

10 Jeg har sett den møye som Gud har gitt til menneskenes barn for å drive dem med.

11 Han har gjort alt vakkert i sin tid; også har han lagt evigheten i deres hjerte, slik at ingen kan forstå det verk som Gud gjør fra begynnelsen til slutten.

12 Jeg vet at det ikke er noe godt i dem, annet enn at en mann gleder seg og gjør godt i sitt liv.

13 Og også at hver mann bør spise og drikke og nyte det gode av all sin møye; det er Guds gave.

14 Jeg vet at hva Gud gjør, det skal være for alltid: ingenting kan legges til det, og ingenting kan tas fra det; og Gud gjør det for at mennesker skal frykte ham.

15 Det som har vært, er nå; og det som skal komme, har allerede vært; og Gud krever det som er forbi.

16 Og videre så jeg under solen stedene for dom, at ondskapen var der; og stedene for rettferdighet, at urettferdigheten var der.

17 Jeg sa i mitt hjerte, Gud skal dømme de rettferdige og de onde; for det er en tid der for hvert formål og for hver gjerning.

18 Jeg sa i mitt hjerte om menneskenes barns situasjon, at Gud kan vise dem, og at de kan se at de selv er som dyrene.

19 For det som hender menneskenes barn, hender også dyrene; ett og det samme hender dem: som den ene dør, slik dør den andre; ja, de har alle den samme ånd; så mennesket har ingen fortrinn fremfor dyrene: for alt er tomhet.

20 Alt går til én plass; alt er av støv, og alt vender tilbake til støv.

21 Hvem vet om menneskets ånd som stiger oppover, og dyrets ånd som går nedover til jorden?

22 Derfor innså jeg at det er ingenting bedre enn at en mann skal glede seg over sine gjerninger; for det er hans del: for hvem kan bringe ham til å se hva som skal skje etter ham?