1 Min pust er råtten, mine dager er til ende, gravene er klare for meg.

2 Er det ikke spottere rundt meg? Og ser ikke mine øyne deres provokasjon?

3 Legg nå ned en sikkerhet for meg hos deg; hvem vil gi meg hånden?

4 For du har skjult deres hjerte fra å forstå: Derfor vil du ikke opphøye dem.

5 Den som smigrer sin venn, selv hans barns øyne skal svikte.

6 Han har også gjort meg til et ordtak blant folket; tidligere var jeg som en tamburin.

7 Mitt øye er også svakt av sorg, og alle mine lemmer er som en skygge.

8 Rettferdige menn skal undres over dette, og den uskyldige skal reise seg mot hykleren.

9 Den rettferdige skal også fortsette sin vei, og den med rene hender skal bli sterkere og sterkere.

10 Men hva angår dere alle, vend tilbake og kom nå: for jeg kan ikke finne en vis mann blant dere.

11 Mine dager er gått, mine hensikter er brutt, selv hjertets tanker.

12 De gjør natten om til dag: lyset er kort på grunn av mørket.

13 Hvis jeg venter, er graven min bolig: Jeg har redd opp sengen min i mørket.

14 Jeg har sagt til forråtnelsen, Du er min far: til ormen, Du er min mor og søster.

15 Og hvor er nå mitt håp? Hva angår mitt håp, hvem skal se det?

16 De skal gå ned til gravens stenger, når vår hvile sammen er i støvet.