1 Da svarte Job og sa:

2 Hvor lenge vil dere plage min sjel og knuse meg med ord?

3 Dere har hånet meg ti ganger; dere skammer dere ikke over å vende dere bort fra meg.

4 Og hvis det er slik at jeg har feilet, så blir min feil hos meg selv.

5 Hvis dere virkelig vil forstørre dere selv mot meg og kritisere meg for min vanære,

6 så vit nå at Gud har overveldet meg og fanget meg i sitt nett.

7 Se, jeg roper på grunn av urett, men jeg blir ikke hørt; jeg roper høyt, men det er ingen rettferdighet.

8 Han har sperret min vei så jeg ikke kan passere, og han har lagt mørke på mine stier.

9 Han har tatt fra meg min ære og fjernet kronen fra hodet mitt.

10 Han har ødelagt meg på alle sider, og jeg er borte; og mitt håp har han rykket opp som et tre.

11 Sin vrede har han tent mot meg, og han regner meg som en av sine fiender.

12 Hans tropper kommer sammen, de reiser sin vei mot meg og slår leir rundt min bolig.

13 Han har satt mine brødre langt fra meg, og mine bekjente er virkelig blitt fremmede for meg.

14 Mine slektninger har feilet, og mine nære venner har glemt meg.

15 De som bor i mitt hus, og mine tjenestejenter, regner meg som en fremmed; jeg er en fremmed i deres øyne.

16 Jeg kalte på min tjener, men han svarte meg ikke; jeg tryglet ham med min stemme.

17 Min pust er fremmed for min kone, selv om jeg tryglet for mine egne barns skyld.

18 Ja, små barn forakter meg; jeg reiser meg, og de snakker imot meg.

19 Alle mine nære venner avskyr meg, og de jeg elsket, har vendt seg mot meg.

20 Mine ben henger ved min hud og mitt kjøtt, og jeg har sluppet unna med nød på livet.

21 Ha medlidenhet med meg, ha medlidenhet med meg, dere mine venner; for Guds hånd har rørt ved meg.

22 Hvorfor forfølger dere meg som Gud gjør, og er ikke fornøyd med at jeg har det vondt?

23 Å, at mine ord nå ble skrevet ned! Å, at de ble trykket i en bok!

24 At de ble risset inn med jernpenn og bly i stein for alltid!

25 For jeg vet at min gjenløser lever, og at han skal stå frem til sist på jorden.

26 Og selv om mark fortærer denne kropp, likevel skal jeg i mitt kjøtt se Gud;

27 Han som jeg skal se for meg selv, og mine øyne skal se, ikke en annens, selv om mitt indre fortæres i meg.

28 Men dere skulle si: Hvorfor forfølger vi ham, når roten til saken finnes i meg?

29 Frykt sverdet; for vrede bringer med seg straff gjennom sverdet, for at dere kan skjønne at det er en dom.