1 Se, mine øyne har sett alt dette, mine ører har hørt og forstått det.

Lo, mine eye hath seen all `this', Mine ear hath heard and understood it.

2 Det dere vet, vet også jeg; jeg er ikke underlegen dere.

What ye know, `the same' do I know also: I am not inferior unto you.

3 Sannelig, jeg ønsker å tale til Den Allmektige, og jeg ønsker å føre min sak for Gud.

Surely I would speak to the Almighty, And I desire to reason with God.

4 Men dere er smeder av løgner, dere er alle verdiløse leger.

But ye are forgers of lies; Ye are all physicians of no value.

5 Om dere bare ville tie stille! Det ville være deres visdom.

Oh that ye would altogether hold your peace! And it would be your wisdom.

6 Hør nå på min begrunnelse, og lytt til mine ords påstander.

Hear now my reasoning, And hearken to the pleadings of my lips.

7 Vil dere tale urett for Gud, og snakke bedragerisk for ham?

Will ye speak unrighteously for God, And talk deceitfully for him?

8 Vil dere vise partiskhet for ham? Vil dere stride for Gud?

Will ye show partiality to him? Will ye contend for God?

9 Er det godt at han gransker dere? Eller vil dere bedra ham som en bedrar en mann?

Is it good that he should search you out? Or as one deceiveth a man, will ye deceive him?

10 Han vil helt sikkert irettesette dere hvis dere i hemmelighet viser partiskhet.

He will surely reprove you If ye do secretly show partiality.

11 Vil ikke hans majestet gjøre dere redde, og hans frykt falle over dere?

Shall not his majesty make you afraid, And his dread fall upon you?

12 Deres minneverdige ord er askenes ordspråk, deres forsvar er leirens forsvar.

Your memorable sayings are proverbs of ashes, Your defences are defences of clay.

13 Vær stille, la meg være alene, så jeg kan tale; la det komme over meg hva som vil.

Hold your peace, let me alone, that I may speak; And let come on me what will.

14 Hvorfor skulle jeg ta min egen kropp mellom tennene, og sette mitt liv i min hånd?

Wherefore should I take my flesh in my teeth, And put my life in my hand?

15 Se, han vil drepe meg; jeg har ingen håp: likevel vil jeg forsvare min måte å leve på foran ham.

Behold, he will slay me; I have no hope: Nevertheless I will maintain my ways before him.

16 Dette vil også være min frelse, at en ugudelig mann ikke skal trå inn for ham.

This also shall be my salvation, That a godless man shall not come before him.

17 Hør nøye på min tale, og la min erklæring være i deres ører.

Hear diligently my speech, And let my declaration be in your ears.

18 Se, nå har jeg ordnet min sak; jeg vet at jeg er rettferdig.

Behold now, I have set my cause in order; I know that I am righteous.

19 Hvem er det som vil stride mot meg? For da ville jeg tie og forlate ånden.

Who is he that will contend with me? For then would I hold my peace and give up the ghost.

20 Bare ikke gjør to ting mot meg, da vil jeg ikke skjule meg for ditt ansikt:

Only do not two things unto me; Then will I not hide myself from thy face:

21 Trekk din hånd langt fra meg, og la ikke din frykt gjøre meg redd.

Withdraw thy hand far from me; And let not thy terror make me afraid.

22 Da kall du, så vil jeg svare; eller la meg tale, og svar meg.

Then call thou, and I will answer; Or let me speak, and answer thou me.

23 Hvor mange er mine overtredelser og synder? La meg få vite mine misgjerninger og min synd.

How many are mine iniquities and sins? Make me to know my transgression and my sin.

24 Hvorfor skjuler du ditt ansikt, og holder meg for din fiende?

Wherefore hidest thou thy face, And holdest me for thine enemy?

25 Vil du trakassere et bortdrevet blad? Og vil du forfølge det tørre halm?

Wilt thou harass a driven leaf? And wilt thou pursue the dry stubble?

26 For du skriver bitre ting mot meg, og lar meg arve mine ungdomssynder.

For thou writest bitter things against me, And makest me to inherit the iniquities of my youth:

27 Du setter også mine føtter i gapestokken, og markerer alle mine stier; du setter en grense for sålene på mine føtter.

Thou puttest my feet also in the stocks, And markest all my paths; Thou settest a bound to the soles of my feet:

28 Selv om jeg er som noe ødelagt som forsvinner, som et klær som er møllspist.

Though I am like a rotten thing that consumeth, Like a garment that is moth-eaten.