1 Ved Babylons elver satt vi og gråt når vi tenkte på Sion.

By the rivers of Babylon we were seated, weeping at the memory of Zion,

2 Vi hang opp instrumentene våre i trærne ved vannene.

Hanging our instruments of music on the trees by the waterside.

3 For de som hadde tatt oss til fange, ba oss om å synge en sang; de som hadde fratatt oss alt, krevde glede og sa: Syng en av Sions sanger for oss.

For there those who had taken us prisoners made request for a song; and those who had taken away all we had gave us orders to be glad, saying, Give us one of the songs of Zion.

4 Hvordan kan vi synge Herrens sang i et fremmed land?

How may we give the Lord's song in a strange land?

5 Hvis jeg glemmer deg, Jerusalem, la min høyre hånd miste sin dyktighet.

If I keep not your memory, O Jerusalem, let not my right hand keep the memory of its art.

6 Hvis du ikke er i mine tanker, hvis Jerusalem ikke er min største glede, la min tunge klistre seg til ganen min.

If I let you go out of my thoughts, and if I do not put Jerusalem before my greatest joy, let my tongue be fixed to the roof of my mouth.

7 Herre, husk Edoms barn på Jerusalems dag, da de sa: Riv ned, riv ned til grunnvollen.

O Lord, keep in mind against the children of Edom the day of Jerusalem; how they said, Let it be uncovered, uncovered even to its base.

8 Babylons datter, dømt til ødeleggelse, lykkelig er den som gjør med deg som du har gjort med oss.

O daughter of Babylon, whose fate is destruction; happy is the man who does to you what you have done to us.

9 Lykkelig er den som tar dine små og knuser dem mot klippen.

Happy is the man who takes your little ones, crushing them against the rocks.