1 Kan du fange leviatan med en krok, og med et tau holde tungen hans nede?
Dost thou draw leviathan with an angle? And with a rope thou lettest down -- his tongue?
2 Kan du sette et siv i nesen hans, eller gjennombore kjeven hans med en krok?
Dost thou put a reed in his nose? And with a thorn pierce his jaw?
3 Vil han bønnfalle deg mange ganger, eller tale milde ord til deg?
Doth he multiply unto thee supplications? Doth he speak unto thee tender things?
4 Vil han inngå en pakt med deg, så du kan ta ham som din tjener for alltid?
Doth he make a covenant with thee? Dost thou take him for a servant age-during?
5 Kan du leke med ham som en fugl, eller binde ham for dine piker?
Dost thou play with him as a bird? And dost thou bind him for thy damsels?
6 (Venner vil ofre ham, de deler ham mellom kjøpmennene!)
(Feast upon him do companions, They divide him among the merchants!)
7 Kan du fylle huden hans med harpuner og hodet hans med fiskespisser?
Dost thou fill with barbed irons his skin? And with fish-spears his head?
8 Legg hånden på ham, men husk på striden - og gjør det ikke igjen!
Place on him thy hand, Remember the battle -- do not add!
9 De som håper på å fange ham, bedrar seg selv; kommer noen til å falle over synet av ham?
Lo, the hope of him is found a liar, Also at his appearance is not one cast down?
10 Det er ingen så dristige at de tør vekke ham; hvem kan stå seg mot meg?
None so fierce that he doth awake him, And who `is' he before Me stationeth himself?
11 Hvem har gitt meg noe først, så jeg skulle gi tilbake? Alt under himmelen er mitt.
Who hath brought before Me and I repay? Under the whole heavens it `is' mine.
12 Jeg vil ikke tie om hans lemmer, hans kraft og hans vakre skikkelse.
I do not keep silent concerning his parts, And the matter of might, And the grace of his arrangement.
13 Hvem kan avdekke hans ytre? Hvem kan tre inn i hans dobbelte munning?
Who hath uncovered the face of his clothing? Within his double bridle who doth enter?
14 Hvem kan åpne døren til ansiktet hans? Rundt tennene hans er det fryktelig.
The doors of his face who hath opened? Round about his teeth `are' terrible.
15 Hans stolthet består av rekken av skjold som er tett forseglet.
A pride -- strong ones of shields, Shut up -- a close seal.
16 De er så nær hverandre at ingen luft kommer imellom dem.
One unto another they draw nigh, And air doth not enter between them.
17 De er tett sammenføyde, de klistrer seg fast til hverandre og kan ikke skilles.
One unto another they adhere, They stick together and are not separated.
18 Hans nys får lys til å skinne, og øynene hans er som morgenens øyelokk.
His sneezings cause light to shine, And his eyes `are' as the eyelids of the dawn.
19 Fra hans munn går det flammer ut, gnister av ild slippes fri.
Out of his mouth do flames go, sparks of fire escape.
20 Røyk går ut av hans nesebor, som fra en gryte som koker og siv.
Out of his nostrils goeth forth smoke, As a blown pot and reeds.
21 Hans pust tenner glør, og en flamme strømmer ut av hans munn.
His breath setteth coals on fire, And a flame from his mouth goeth forth.
22 Styrke hviler i hans nakke, og redsel danser foran ham.
In his neck lodge doth strength, And before him doth grief exult.
23 Hudens folder henger fast, fast på ham og rører seg ikke.
The flakes of his flesh have adhered -- Firm upon him -- it is not moved.
24 Hans hjerte er fast som stein, ja, fast som den nederste møllesteinen.
His heart `is' firm as a stone, Yea, firm as the lower piece.
25 Selv de mektige frykter hans oppstandelse; ved hans brudd holder de seg unna.
From his rising are the mighty afraid, From breakings they keep themselves free.
26 Ingen sverd kan stå mot ham, verken spyd, piler eller lanser.
The sword of his overtaker standeth not, Spear -- dart -- and lance.
27 Han betrakter jern som halm og bronse som råttent tre.
He reckoneth iron as straw, brass as rotten wood.
28 Pustebue driver ham ikke bort; steiner fra slyngen er som halm for ham.
The son of the bow doth not cause him to flee, Turned by him into stubble are stones of the sling.
29 Pileverk regnes som agner, og han ler av åslerings skjelv.
As stubble have darts been reckoned, And he laugheth at the shaking of a javelin.
30 Under ham er det spisse lerkekubber; han sprer kvikksølv over slammet.
Under him `are' sharp points of clay, He spreadeth gold on the mire.
31 Han får dypet til å koke som en gryte, havet gjør han som en salvegryte.
He causeth to boil as a pot the deep, The sea he maketh as a pot of ointment.
32 Etter ham blir stien lysende, man tror dypet er dekket av hvite hår.
After him he causeth a path to shine, One thinketh the deep to be hoary.
33 Ingen på jorden ligner ham, han er uovervinnelig.
There is not on the earth his like, That is made without terror.
34 Han ser alt opphøyd, han er konge over alle dem med stolthet.
Every high thing he doth see, He `is' king over all sons of pride.