1 Ved Babels elver satt vi og gråt da vi tenkte på Sion.

By rivers of Babylon -- There we did sit, Yea, we wept when we remembered Zion.

2 Vi hang harpene våre på piletrærne der.

On willows in its midst we hung our harps.

3 For våre fangevoktere ba oss synge, våre plageånder ba om glede: 'Syng en av Sions sanger for oss.'

For there our captors asked us the words of a song, And our spoilers -- joy: `Sing ye to us of a song of Zion.'

4 Hvordan kan vi synge Herrens sang i et fremmed land?

How do we sing the song of Jehovah, On the land of a stranger?

5 Om jeg glemmer deg, Jerusalem, må min høyre hånd glemme meg!

If I forget thee, O Jerusalem, my right hand forgetteth!

6 Må tungen min klebe seg til ganen om jeg ikke husker deg, om jeg ikke setter Jerusalem høyere enn min største glede.

My tongue doth cleave to my palate, If I do not remember thee, If I do not exalt Jerusalem above my chief joy.

7 Husk Edoms barn, Herre, på Jerusalems dag, de som ropte: 'Riv ned, riv ned helt til grunnen!'

Remember, Jehovah, for the sons of Edom, The day of Jerusalem, Those saying, `Rase, rase to its foundation!'

8 Å, Babylons datter, du ødelagte, lykkelig er den som gjengjelder deg det du har gjort mot oss.

O daughter of Babylon, O destroyed one, O the happiness of him who repayeth to thee thy deed, That thou hast done to us.

9 Lykkelig er den som griper dine små og knuser dem mot steinen!

O the happiness of him who doth seize, And hath dashed thy sucklings on the rock!