1 Mennesket, født av en kvinne, lever bare få dager og er fylt med uro og utilfredshet.

2 Som en blomst spirer han og visner, som en skygge flykter han og blir ikke stående.

3 Men du ser på meg, du bringer meg til retten.

4 Hvem kan gjøre den rene fra det urene? Ingen.

5 Hvis hans dager er fastsatt, og antallet av hans måneder er bestemt hos deg, har du satt en grense for ham som han ikke kan overskride.

6 Se bort fra ham, så han kan se frem til livet som en arbeider nyter sin lønn.

7 For det finnes håp for et tre: Om det blir felt, kan det spire på nytt, og dets grener vil ikke slutte å vokse.

8 Selv om røttene hans eldes i jorden, og stammen brytes ned i støvet,

9 vil det likevel skyte opp igjen ved duften av vann, og bære nye skudd som en nyplanting.

10 Men en mann dør og får hvile; mennesket utånder, og hva vil skje med ham?

11 Slik forsvinner vannet fra en innsjø, og en elv tørker ut.

12 Så ligger også et menneske ned og reiser seg ikke; inntil himlene forgår, skal de ikke våkne, og ikke stå opp fra sin søvn.

13 Å, hvis du ville skjule meg i dødsriket, gjemme meg til vreden din venter på å vende tilbake; sett en grense for meg, og husk meg igjen.

14 Hvis en mann dør, kan han da leve igjen? Jeg ville vente alle mine dager på min oppstandelse.

15 Du skulle kalle, og jeg skulle svare deg; du ville lengte etter det du har skapt med dine hender.

16 For nå vurderer du mine skritt, mens du ser på mine synder.

17 Min overtredelse er forseglet i en sekk, og du holder meg ansvarlig for det jeg har gjort galt.

18 Men fjellet kan falle og brytes, klippen kan flytte seg fra sitt sted;

19 Vann sliter steinene i stykker; flodbølgene tar bort jorden; slik ødelegger du menneskets håp.

20 Du knuser ham for alltid, og han går bort; du forandrer hans ansikt og sender ham bort.

21 Hans sønner blir æret, men han vet det ikke; de blir fornedret, men han oppfatter det ikke.

22 Bare i sin egen kropp kjenner han smerte; hans sjel sørger for ham.