1 Disse tre menn sluttet å svare Job, fordi han anså seg selv som rettferdig.

2 Da ble Elihu, sønn av Barakel fra Buz, av Ram-familien, svært sint. Han var sint på Job fordi han anså at Job prøvde å rettferdiggjøre seg selv fremfor Gud.

3 Han var også sint på Jobs tre venner, fordi de ikke hadde noen svar å gi, men likevel erklærte Job som skyldig.

4 Elihu hadde ventet med å tale til Job, fordi de andre var eldre enn ham og visdommen som følger med alder var tydelig.

5 Men da Elihu så at de tre mennene ikke hadde noe svar, ble han sint.

6 Elihu, sønn av Barakel fra Buz, begynte å tale og sa: "Jeg er ung, men dere er gamle. Derfor holdt jeg meg tilbake og turte ikke å dele mine tanker med dere."

7 Jeg trodde at de eldre ville tale, og at årene ville bære med seg visdom.

8 Men det er ånden i mennesket, livsdrømmen fra Den Allmektige, som gir dem forståelse.

9 Det er ikke nødvendigvis de gamle som er vise, eller de eldste som virkelig forstår hva som er rett.

10 Derfor sier jeg: Hør på meg, så vil jeg dele min innsikt med dere.

11 Jeg har ventet på deres ord, og lyttet til deres argumenter mens dere søkte etter svar.

12 Jeg har lyttet til dere, men ingen av dere har overbevist Job eller svart på hans ord.

13 Vær forsiktige så dere ikke sier: 'Vi har funnet visdom; Gud må motbevise ham, ikke et menneske.'

14 Han har ikke rettet sine ord mot meg, så jeg vil ikke svare ham med det dere har sagt.

15 De er lamslåtte; de svarer ikke mer. Ordene har sviktet dem.

16 Skal jeg vente nå når de ikke taler, når de står der og ikke svarer?

17 Jeg vil også gi mitt svar; jeg vil uttrykke mine tanker.

18 For jeg er full av ord, ånden i meg presser på.

19 Inni meg er det som vin som ikke åpnes, som nye sekker som er i ferd med å sprenges.

20 Jeg må tale for å få utløp; jeg vil åpne mine lepper og svare.

21 Jeg vil ikke vise noen favorisering, og jeg vil ikke smigre noen.

22 For jeg vet ikke hvordan jeg skal smigre; hvis jeg gjorde det, ville min Skaper raskt ta meg bort.