Verse 1
Herre, jeg roper til deg: kom straks til meg; gi øre til stemmen min når jeg roper til deg.
Verse 2
La min bønn stige opp foran deg som røkelse; og la løftingen av mine hender være som kveldsoffer.
Verse 3
Sett en vakt, Herre, foran munnen min; vokt leppene mine.
Verse 4
La ikke hjertet mitt vende seg mot det onde, eller delta i det urettferdiges gjøremål; la meg ikke falle for deres fristelser.
Verse 5
La den rettferdige irettesette meg; det er en godhet for meg: la ham korrigere meg som en velduftende olje; det skal ikke påføre meg sår; for min bønn skal fortsatt være for deres ulykker.
Verse 6
Når deres dommere blir styrtet i steinrøysene, skal de høre mine ord; for de er søte.
Verse 7
Våre bein ligger spredt ved gravens munn, som når noen hogger ved.
Verse 8
Men øynene mine er rettet mot deg, Gud, Herre; i deg har jeg min tillit; la ikke sjelen min bli forlatt.
Verse 9
Hold meg unna snarer som de har lagt for meg, og feller fra dem som handler urett.
Verse 10
La de onde falle i sine egne nett, mens jeg unnslipper.