Job fortsatte med å tale i lignelser og sa:

Hvem vil gi meg tilbake de månedene som i gamle dager, de dager da Gud beskyttet meg?

Da hans lampe skinte over mitt hode, og ved hans lys vandret jeg gjennom mørket.

Slik var det da jeg var i min vår, da Guds hemmelighet hvilte over mitt telt.

Den gang Den Allmektige var med meg, og mine tjenere omga meg.

Da jeg badet mine føtter i fløte, og klippen strømmet med olje for meg.

Da jeg gikk ut til byporten og tok min plass på torget.

De unge mennene så meg og skjulte seg, og de gamle reiset seg og stod.

Stormennene stanset i sine ord og la hånden på munnen.

De fornemmes stemme stilnet, og deres tunge klebet til ganen.

For når øret hørte meg, priste det meg, og når øyet så meg, vitnet det om meg.

Fordi jeg reddet den fattige som ropte om hjelp, og den foreldreløse som ingen hjelper hadde.

Den døendes velsignelse kom over meg, og jeg gjorde enkers hjerter jublende.

Jeg kledte meg i rettferdighet, og det dekket meg; min rettferdighet var som en kappe og et hodeplagg.

Jeg var øyne for den blinde og føtter for den lamme.

Jeg var en far for de fattige, og den ukjente sak gransket jeg.

Jeg knuste tenner på den urettferdige og tok byttet fra hans kjever.

Da sa jeg: 'Jeg skal dø i mitt rede, og jeg skal ha dager mange som sanden.'

Mine røtter vil strekke seg til vannet, og doggen vil ligge hele natten på mine grener.

Min ære vil alltid fornye seg, og min bue vil forsterke seg i min hånd.

Folk hørte på meg i forventning og lyttet i stillhet til mitt råd.

Etter at jeg hadde talt, svarte ingen, og mine ord falt som dugg på dem.

De ventet på meg som på regnet og åpnet munnen vidt som for vårregnet.

Når jeg smilte til dem, trodde de ikke; det lys i mitt ansikt mørknet de ikke.

Jeg valgte deres vei og satt som leder; jeg bodde som en konge blant sine tropper, som en som trøster de sørgende.