Miriam og Aron talte imot Moses på grunn av den kusjittiske kvinnen han hadde giftet seg med, for han hadde tatt en kusjittisk kvinne til kone.

De sa: "Har Herren bare talt gjennom Moses? Har han ikke også talt gjennom oss?" Og Herren hørte det.

Men Moses var en svært ydmyk mann, mer enn noen annen på jorden.

Plutselig sa Herren til Moses, Aron og Miriam: "Kom dere tre ut til møteteltet." Og de tre gikk ut.

Herren steg ned i en sky og sto ved inngangen til teltet. Han kalte på Aron og Miriam, og begge kom fram.

Han sa: "Hør nå mine ord: Om det er en profet blant dere, gjør jeg meg kjent for ham i syner og taler til ham i drømmer.

Men slik er det ikke med min tjener Moses. Han er trofast i hele mitt hus.

Jeg taler med ham ansikt til ansikt, klart og uten gåter; og han får se Herrens skikkelse. Hvorfor var dere da ikke redde for å tale mot min tjener Moses?"

Herrens vrede flammet opp mot dem, og han dro bort.

Skyen fjernet seg fra teltet, og se, Miriam var rammet av spedalskhet, hvit som snø. Aron vendte seg mot Miriam, og se, hun var spedalsk.

Da sa Aron til Moses: "Å, min herre, jeg ber deg, legg ikke syndens skyld på oss, for vi har handlet dumt og syndet.

La henne ikke bli som et dødfødt barn som kommer ut av mors liv med halvparten av kroppen fordervet."

Da ropte Moses til Herren: "Å Gud, jeg ber deg, helbred henne, vær så snill."

Herren svarte Moses: "Dersom hennes far hadde spyttet henne i ansiktet, ville hun ikke være vanæret i syv dager? La henne være utenfor leiren i syv dager, deretter kan hun samles inn igjen."

Miriam ble holdt utenfor leiren i syv dager, og folket dro ikke av sted før Miriam var blitt tatt inn igjen.

Deretter brøt folket opp fra Haserot og slo leir i ørkenen Paran.