Til korlederen, etter melodien «Den tause duen i det fjerne». Av David. En gyllen sang, da filisterne grep ham i Gat.

Vær meg nådig, Gud, for mennesker har overfalt meg. Hele dagen trenger de meg, kjemper mot meg og undertrykker meg.

Mine fiender jager meg stadig, for mange går til strid mot meg i stolthet.

På dagen når jeg frykter, setter jeg min lit til deg.

Med Gud priser jeg hans ord. På Gud stoler jeg, jeg frykter ikke. Hva kan mennesker gjøre mot meg?

Hele dagen fordreier de mine ord. Alle deres tanker er onde mot meg.

De samler seg, skjuler seg og vokter mine skritt, i påvente av å få ta mitt liv.

På grunn av deres ondskap, unnslippes de; i din vrede, Gud, styrt dem ned blant folkene.

Du har registrert min flukt, samle mine tårer i din krukke. Er de ikke nedtegnet i din bok?

Da skal mine fiender trekke seg tilbake når jeg roper. Dette vet jeg, at Gud er med meg.

Med Gud priser jeg hans ord, med Herren priser jeg hans ord.

På Gud stoler jeg, jeg frykter ikke. Hva kan mennesker gjøre mot meg?

Gud, jeg vil oppfylle løftene jeg ga deg. Jeg vil gi deg takkeofre.

For du har reddet min sjel fra døden, og min fot fra å snuble, så jeg kan vandre for Guds ansikt i livets lys.