Da husket Gud Noah og alle dyrene og buskapen som var med ham i arken. Og Gud sendte en ånd over jorden, og vannet begynte å trekke seg tilbake.

Kildene i dypet og himmelens vinduer ble stengt, og regnet fra himmelen opphørte.

Vannet trakk seg tilbake fra jorden, og etter hundre og femti dager begynte det å minke.

På den syttende dagen i den syvende måneden, satte arken seg på hvile på Ararats fjell.

Vannet fortsatte å minke helt til den tiende måneden. På den første dagen i den tiende måneden ble fjelltoppene synlige for øynene.

Etter førti dager åpnet Noah vinduet han hadde laget i arken.

Han slapp ut en ravn, og den fløy frem og tilbake inntil vannet hadde tørket opp fra jorden.

Så sendte han ut en due for å se om vannet hadde sunket fra jordens overflate.

Men duen fant ikke noe sted å hvile for foten, og den kom tilbake til ham fordi det var vann over hele jordens overflate. Han rakte ut hånden og tok den inn til seg igjen i arken.

Han ventet i ytterligere syv dager, og så sendte han duen ut fra arken igjen.

Om kvelden kom duen tilbake til ham med et friskt oljeblad i nebbet, og Noah forsto at vannet hadde sunket fra jorden.

Han ventet igjen syv dager og sendte duen ut enda en gang, men denne gangen kom den ikke tilbake til ham.

I det seks hundre og første året, på den første dagen i den første måneden, var vannet tørket opp fra jorden. Noah fjernet taket på arken og så at jordens overflate var tørr.

På den sju og tyvende dagen i den andre måneden var jorden helt tørr.

Da talte Gud til Noah og sa:

Gå ut av arken sammen med din kone, dine sønner og dine svigerdøtre.

Ta med deg alle levende skapninger som er med deg - fuglene, buskapen og alle krypene som kryper på jorden - så de kan spre seg ut over jorden, være fruktbare og formere seg.

Noah gikk deretter ut, sammen med sine sønner, sin kone og sine svigerdøtre.

Alle dyrene, alle krypene og alle fuglene - alt som rører seg på jorden - gikk ut av arken, hver etter sitt slag.

Noah bygde et alter for Herren. Han tok noen av alle de rene dyrene og alle de rene fuglene og ofret brennoffer på alteret.

Herren kjente den behagelige duften og sa i sitt hjerte: «Jeg vil aldri mer forbanne jorden på grunn av menneskene, selv om menneskehjertets tanker er onde fra ungdommen av. Jeg vil aldri mer ødelegge alle levende skapninger, som jeg nå har gjort.»

Så lenge jorden består, skal såtid og høst, kulde og varme, sommer og vinter, dag og natt aldri opphøre.»