Og Herrens engel steg opp fra Gilgal til Bokim og sa: "Jeg førte dere opp fra Egypt og brakte dere til landet som jeg lovte deres fedre. Jeg sa: 'Jeg vil aldri bryte min pakt med dere.'

Men dere skal ikke inngå noen pakt med innbyggerne i dette landet. Dere skal ødelegge deres altere.' Men dere har ikke adlydt min røst. Hva har dere gjort?

Derfor sier jeg: 'Jeg vil ikke drive dem ut for dere, men de skal bli som torner i deres side, og deres guder skal bli en felle for dere.'"

Da Herrens engel hadde talt disse ordene til alle Israels barn, hevet folket sin stemme og gråt.

De kalte stedet Bokim, og der ofret de til Herren.

Da Josva sendte folket avsted, gikk Israels barn, hver til sin arv, for å ta landet i besittelse.

Folket tjente Herren alle Josvas dager og alle de eldste dager, de som levde etter Josva og som hadde sett alle de store gjerningene som Herren hadde gjort for Israel.

Josva, Nuns sønn, Herrens tjener, døde da han var hundre og ti år gammel.

De begravde ham på hans arvs område i Timnat-Heres i Efraims fjelland, nord for Gaas-fjellet.

Og hele den generasjonen ble samlet til sine fedre. Etter dem vokste det opp en annen generasjon som verken kjente Herren eller de gjerningene han hadde gjort for Israel.

Israels barn gjorde det som var galt i Herrens øyne, og de tjente Baalene.

De forlot Herren, sine fedres Gud, som hadde ført dem ut av Egypt. De fulgte andre guder, fra folkene rundt dem, og tilbad dem. De vred Herren til vrede.

De forlot Herren og tjente baalene og Astartene.

Da ble Herrens vrede opptent mot Israel, og han overga dem til plyndrere som høstet det de hadde sådd. Han solgte dem til deres fiender rundt omkring, så de ikke lenger kunne stå imot sine fiender.

Overalt hvor de gikk, var Herrens hånd mot dem til ulykken, slik som Herren hadde sagt og sverget til dem. De ble i stor nød.

Da reiste Herren dommere som frelste dem fra hendene til de som plyndret dem.

Men de hørte ikke på sine dommere, for de løp etter andre guder og tilbad dem. De forlot raskt veien som deres fedre hadde gått, ved å adlyde Herrens bud. De gjorde ikke slik.

Hver gang Herren reiste opp dommere for dem, var Herren med dommeren og frelste dem fra deres fienders hender, så lenge dommeren levde. For Herren syntes synd på dem på grunn av deres klager under de som undertrykte og plaget dem.

Men når dommeren døde, vendte de tilbake og oppførte seg verre enn sine fedre, ved å følge andre guder, tjene og tilbe dem. De gav ikke opp sine dårlige gjerninger eller sin onde vei.

Herrens vrede ble da opptent mot Israel, og han sa: "Fordi dette folk har brutt min pakt som jeg påla deres fedre, og ikke har adlydt min røst,

vil jeg heller ikke lenger drive ut noen foran dem av de folkeslagene som Josva etterlot da han døde.

For med dem vil jeg sette Israel på prøve, om de vil følge Herrens vei og vandre på den, som deres fedre gjorde, eller ikke."

Så lot Herren folkeslagene være og drev dem ikke straks ut, og han overga dem ikke i Josvas hånd.