Gud gir lys og beskyttelse til sine hellige

1

Likevel hadde dine hellige et veldig stort lys, hvis stemme de hørte, og ikke så deres skikkelse, for de hadde heller ikke lidd det samme, de anså dem for å være lykkelige.

Nevertheless thy saints had a very great light, whose voice they hearing, and not seeing their shape, because they also had not suffered the same things, they counted them happy.

2

Men for det at de nå ikke skadet dem, av hvem de tidligere hadde blitt gjort urett, takket de dem, og ba om tilgivelse for at de hadde vært fiender.

But for that they did not hurt them now, of whom they had been wronged before, they thanked them, and besought them pardon for that they had been enemies.

3

I stedet gav du dem en brennende ildstøtte, både som en veileder for den ukjente reisen, og som en uskadelig sol til å ære dem.

Instead whereof thou gavest them a burning pillar of fire, both to be a guide of the unknown journey, and an harmless sun to entertain them honourably.

4

For de var verdige til å bli frarøvet lys og fengslet i mørke, de som hadde holdt dine sønner innesperret, ved hvem lovens uforfalskede lys skulle bli gitt til verden.

For they were worthy to be deprived of light and imprisoned in darkness, who had kept thy sons shut up, by whom the uncorrupt light of the law was to be given unto the world.

Gud redder sitt folk og straffer fiendene

5

Og da de hadde bestemt seg for å drepe de helliges barn, ble ett barn kastet ut og reddet for å irettesette dem, og du tok bort mengden av deres barn og ødela dem alle i et mektig vann.

And when they had determined to slay the babes of the saints, one child being cast forth, and saved, to reprove them, thou tookest away the multitude of their children, and destroyedst them altogether in a mighty water.

6

Om den natten ble våre fedre opplyst på forhånd, så de trygt kunne vite hvilke eder de hadde gitt tro til, og kunne deretter være ved godt mot.

Of that night were our fathers certified afore, that assuredly knowing unto what oaths they had given credence, they might afterwards be of good cheer.

7

Så ble frelse for de rettferdige og ødeleggelse for fiendene akseptert av ditt folk.

So of thy people was accepted both the salvation of the righteous, and destruction of the enemies.

8

For med det du straffet våre fiender, med det samme opphøyde du oss, som du hadde kalt.

For wherewith thou didst punish our adversaries, by the same thou didst glorify us, whom thou hadst called.

Den rettferdiges lovsang og fiendens klagesang

9

For de rettferdige barna av gode mennesker ofret i hemmelighet, og enstemmig laget en hellig lov, at de hellige skulle være like deltakere av det samme gode og onde, ettersom fedrene nå sang lovsangene.

For the righteous children of good men did sacrifice secretly, and with one consent made a holy law, that the saints should be like partakers of the same good and evil, the fathers now singing out the songs of praise.

10

Men på den andre siden var det en ulykkelig klagesang fra fiendene, og en sørgelig lyd rungte ut for de barna som ble sørget over.

But on the other side there sounded an ill according cry of the enemies, and a lamentable noise was carried abroad for children that were bewailed.

11

Herre og tjener ble straffet på samme måte; og lik som kongen, så led den vanlige personen.

The master and the servant were punished after one manner; and like as the king, so suffered the common person.

12

Så hadde de alle sammen utallige døde med en type død; verken var de levende tilstrekkelige til å begrave dem: for i et øyeblikk ble den edleste av deres avkom ødelagt.

So they all together had innumerable dead with one kind of death; neither were the living sufficient to bury them: for in one moment the noblest offspring of them was destroyed.

13

For de ville ikke tro noe på grunn av besvergelsene; ved ødeleggelsen av de førstefødte, innså de at dette folket var Guds sønner.

For whereas they would not believe any thing by reason of the enchantments; upon the destruction of the firstborn, they acknowledged this people to be the sons of God.

Guds ord gir dødelig dom i stillhet

14

For mens alt var i stille ro, og den natten var midt i sin raske ferd,

For while all things were in quiet silence, and that night was in the midst of her swift course,

15

Suste ditt allmektige ord ned fra himmelen ut av din kongelige trone, som en stridbar kriger inn i midten av et land av ødeleggelse,

Thine Almighty word leaped down from heaven out of thy royal throne, as a fierce man of war into the midst of a land of destruction,

16

Og brakte dine ekte befalinger som et skarpt sverd, og fylte alt med død; og det rørte ved himmelen, men sto på jorden.

And brought thine unfeigned commandment as a sharp sword, and standing up filled all things with death; and it touched the heaven, but it stood upon the earth.

17

Da ble de plutselig hjemsøkt av skremmende visjoner og uventede redsler.

Then suddenly visions of horrible dreams troubled them sore, and terrors came upon them unlooked for.

18

Og en kastet her, og en annen der, halvdøde, viste årsaken til hans død.

And one thrown here, and another there, half dead, shewed the cause of his death.

19

For de drømmene som plaget dem, forutsa dette, for at de ikke skulle omkomme uten å vite hvorfor de ble rammet.

For the dreams that troubled them did foreshew this, lest they should perish, and not know why they were afflicted.

Den skyldfrie mannen forsvarer folket

20

Ja, smaken av døden berørte også de rettferdige, og det var en ødeleggelse av mengden i ørkenen: men vreden varte ikke lenge.

Yea, the tasting of death touched the righteous also, and there was a destruction of the multitude in the wilderness: but the wrath endured not long.

21

For da skyndet den skyldfrie mannen seg, og stilte seg frem for å beskytte dem; og med skjoldet av sin egen tjeneste, selv bønn, og forsoning med røkelse, stilte han seg mot vreden, og slik stanset ulykken, og kunngjorde at han var din tjener.

For then the blameless man made haste, and stood forth to defend them; and bringing the shield of his proper ministry, even prayer, and the propitiation of incense, set himself against the wrath, and so brought the calamity to an end, declaring that he was thy servant.

22

Så overvant han ødeleggeren, ikke med kroppens styrke, heller ikke med våpenmakt, men med et ord underkuet han den som straffet, ved å påberope seg eden og paktene inngått med fedrene.

So he overcame the destroyer, not with strength of body, nor force of arms, but with a word subdued him that punished, alleging the oaths and covenants made with the fathers.

23

For da de døde nå lå i hauger over hverandre, sto han mellom dem, stoppet vreden, og åpnet veien til de levende.

For when the dead were now fallen down by heaps one upon another, standing between, he stayed the wrath, and parted the way to the living.

24

For i den lange kappen var hele verden, og i de fire radene av steinene var fedrenes herlighet inngravert, og din majestet på hans hodediadem.

For in the long garment was the whole world, and in the four rows of the stones was the glory of the fathers graven, and thy Majesty upon the daidem of his head.

25

For disse vek ødeleggeren bort, og var redd for dem: for det var nok at de bare smakte på vreden.

Unto these the destroyer gave place, and was afraid of them: for it was enough that they only tasted of the wrath.