Apostlenes gjerninger 21:14
Da han ikke lot seg overtale, ga vi opp og sa: «Herrens vilje skje.»
Da han ikke lot seg overtale, ga vi opp og sa: «Herrens vilje skje.»
Da han ikke lot seg overtale, ga vi oss og sa: Herrens vilje skje.
Da han ikke lot seg overtale, slo vi oss til ro og sa: Skje Herrens vilje.
Siden han ikke lot seg overtale, slo vi oss til ro og sa: «Skje Herrens vilje.»
Og da han ikke ville la seg overtale, holdt vi opp, idet vi sa: 'La Herrens vilje skje.'
Da han ikke ville la seg overtale, ga vi opp og sa: "La det skje i henhold til Herrens vilje."
Og da han ikke lot seg overtale, ga vi etter, og sa: Herre, la din vilje skje.
Da han ikke ville la seg overtale, ga vi oss og sa: «Herrens vilje skje!»
Og da han ikke lot seg overtale, slo vi oss til ro og sa: Herrens vilje skje.
Når han ikke lot seg overtale, roet vi oss og sa: "Herrens vilje skje."
Da han ikke lot seg overtale, ga vi opp og sa: Herrens vilje skje.
Og da han ikke lot seg overtale, lot vi det ligge og sa: «La Herrens vilje skje.»
Da han ikke lot seg overtale, ga vi opp og sa: «Herrens vilje skje.»
Da han ikke lot seg overtale, slo vi oss til ro og sa: «Herrens vilje skje.»
When he would not be persuaded, we gave up and said, 'The Lord's will be done.'
Da han ikke lot seg overtale, roet vi oss og sa: «Herrens vilje skje.»
Men der han ikke vilde lade sig overtale, bleve vi stille og sagde: Skee Herrens Villie!
And when he would not be persuaded, we ceased, saying, The will of the Lord be done.
Da han ikke lot seg overtale, oppga vi å forsøke og sa: 'Herrens vilje skje.'
And when he would not be persuaded, we ceased, saying, The will of the Lord be done.
Da han ikke lot seg overtale, ga vi opp og sa: "Herrens vilje skje."
Da han ikke lot seg overtale, sluttet vi med å be, og sa: 'Herrens vilje skje.'
Da han ikke lot seg overtale, ga vi oss og sa: Herrens vilje skje.
Og da han ikke kunne overbevises, sluttet vi med å si: 'La Guds vilje skje.'
And when{G1161} he{G846} would{G3982} not{G3361} be persuaded,{G3982} we ceased,{G2270} saying,{G2036} The will{G2307} of the Lord{G2962} be done.{G1096}
And{G1161} when he{G846} would{G3982} not{G3361} be persuaded{G3982}{(G5746)}, we ceased{G2270}{(G5656)}, saying{G2036}{(G5631)}, The will{G2307} of the Lord{G2962} be done{G1096}{(G5634)}.
When we coulde not turne his mynde we ceased sayinge: the will of ye Lorde be fulfilled.
But wha he wolde not be persuaded, we ceassed, and sayde: The will of the LORDE be fulfylled.
So when he would not be perswaded, we ceased, saying, The will of the Lord be done.
And when we coulde not turne his mynde, we ceassed, saying: the wyll of the Lorde be fulfylled.
And when he would not be persuaded, we ceased, saying, The will of the Lord be done.
When he would not be persuaded, we ceased, saying, "The Lord's will be done."
and he not being persuaded, we were silent, saying, `The will of the Lord be done.'
And when he would not be persuaded, we ceased, saying, The will of the Lord be done.
And when he would not be persuaded, we ceased, saying, The will of the Lord be done.
And as he might not be moved we did no more, saying, Let the purpose of God be done.
When he would not be persuaded, we ceased, saying, "The Lord's will be done."
Because he could not be persuaded, we said no more except,“The Lord’s will be done.”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
12 Da vi hørte dette, ba vi og de som bodde der Paulus inntrengende om ikke å dra opp til Jerusalem.
13 Men Paulus svarte: «Hvorfor gråter dere og knuser mitt hjerte? For jeg er ikke bare villig til å bli bundet, men også til å dø i Jerusalem for Herren Jesu navns skyld.»
15 Etter disse dagene gjorde vi oss klare og dro opp til Jerusalem.
20 Da de ba ham om å bli lengre, samtykket han ikke,
21 men tok avskjed med dem og sa: «Jeg må for all del holde høytiden som nå kommer, i Jerusalem; men jeg vil komme tilbake igjen til dere om Gud vil.» Så seilte han ut fra Efesos.
4 Der fant vi disipler og ble hos dem i sju dager. Ved Ånden sa de til Paulus at han ikke skulle dra opp til Jerusalem.
5 Da disse dagene var omme, dro vi videre, og alle sammen fulgte oss på veien med kvinner og barn, helt til vi kom utenfor byen. Og vi knelte ned på stranden og bad.
6 Etter at vi hadde tatt avskjed med hverandre, gikk vi om bord i skipet, og de vendte hjem igjen.
7 Etter å ha fullført reisen fra Tyrus kom vi til Ptolemais, hilste på brødrene der og ble hos dem én dag.
30 Da Paulus ville gå inn blant folkemengden, lot disiplene ham ikke gjøre det.
10 Da han hadde sett denne visjonen, prøvde vi straks å reise til Makedonia, for vi skjønte at Herren hadde kalt oss til å forkynne evangeliet for dem.
21 Etter at disse tingene var fullført, besluttet Paulus i ånden at når han hadde reist gjennom Makedonia og Akaia, skulle han dra til Jerusalem, og sa: «Etter at jeg har vært der, må jeg også se Roma.»
15 Da skipet ble fanget av vinden og ikke kunne holde opp mot den, lot vi oss drive.
14 Der fant vi brødre, og de ba oss bli der hos dem i sju dager; og slik fortsatte vi reisen mot Roma.
15 Da brødrene derfra hørte om oss, kom de ut til oss helt til Forum Appii og De tre vertshusene. Paulus takket Gud da han så dem, og fattet mot.
25 Vær derfor ved godt mot, menn! For jeg har tro på Gud at det vil bli slik som han har sagt meg.
26 Men vi må strande på en eller annen øy.»
11 Den følgende natten stod Herren ved ham og sa: «Vær ved godt mot, Paulus! For slik som du har vitnet om meg i Jerusalem, slik må du også vitne i Roma.»
1 Derfor, da vi ikke lenger kunne holde ut, fant vi det best å være igjen alene i Aten,
18 Og selv etter at de hadde sagt dette, hadde de vanskelig for å hindre folket fra å ofre til dem.
19 Men det kom noen jøder dit fra Antiokia og Ikonium som egget opp folket; og etter å ha steinet Paulus, dro de ham utenfor byen, og trodde han var død.
19 Derfor mener jeg at vi ikke skal gjøre det vanskelig for dem av hedningene som vender seg om til Gud.
24 Noen ble overbevist av det han sa, men andre trodde ikke.
25 Og da de ikke kunne bli enige seg imellom, gikk de bort, etter at Paulus hadde sagt dette siste: «Rett talte Den Hellige Ånd til våre fedre ved profeten Jesaja,
3 Og dette vil vi gjøre, dersom Gud tillater det.
15 Dere burde heller si: «Om Herren vil, skal vi leve og gjøre dette eller hint.»
11 Men vi tror at vi blir frelst ved Herren Jesu Kristi nåde, på samme måte som de.
5 Og ikke bare gjorde de slik som vi hadde håpet, men de ga først seg selv til Herren, og deretter til oss, ved Guds vilje.
21 Men han sa til meg: 'Gå av sted, for jeg vil sende deg langt bort, til hedningefolkene.'
22 De styrket disiplenes sjeler og formante dem til å holde fast ved troen. De sa: «Vi må gå gjennom mange trengsler for å komme inn i Guds rike.»
14 Men jeg ville ikke gjøre noe uten din samtykke, slik at din godhet ikke skulle skje som av tvang, men frivillig.
11 Men høvedsmannen stolte mer på kapteinen og skipets eier enn på det Paulus sa.
7 Da de kom til Mysia, forsøkte de å dra inn i Bitynia, men Ånden tillot dem ikke det.
13 Vi gikk i forveien til skipet, og seilte mot Assos; der skulle vi ta Paulus om bord, for slik hadde han bestemt, ettersom han selv hadde tenkt å gå til fots.
19 Etter at han hadde hilst på dem, fortalte han i detalj om alt det Gud hadde gjort blant hedningene gjennom hans tjeneste.
22 Og se, nå er jeg bundet av ånden på vei til Jerusalem, uten å vite hva som der vil møte meg,
9 Hvis de sier til oss: Vent til vi kommer til dere, vil vi bli stående der vi er og ikke gå opp til dem.
28 For Den Hellige Ånd og vi har bestemt ikke å legge noen større byrde på dere enn disse nødvendige ting:
7 Vi seilte langsomt i mange dager og kom med nød og neppe fram imot Knidos, men vinden hindret oss. Da seilte vi i le av Kreta, utenfor Salmone.
17 Da vi kom til Jerusalem, tok brødrene imot oss med glede.
36 Noen dager senere sa Paulus til Barnabas: La oss dra tilbake og besøke brødrene i alle byene der vi har forkynt Herrens ord, og se hvordan de har det.
34 Men det behaget Silas å bli igjen der fortsatt.
33 Så gikk Paulus bort fra dem.
38 Men Paulus syntes ikke det var riktig å ta ham med, siden han hadde forlatt dem tidligere i Pamfylia og ikke gått med dem i arbeidet.
20 For vi kan ikke annet enn å tale om det vi har sett og hørt.»
43 Men høvedsmannen ville redde Paulus og hindret dem i deres plan. Han ga ordre om at de som kunne svømme, skulle kaste seg først uti og komme seg til land.
46 Da talte Paulus og Barnabas frimodig og sa: Det var nødvendig at Guds ord først ble talt til dere, men siden dere avviser det og bedømmer dere selv uverdige til evig liv, se, vi vender oss til hedningene.
17 Når Gud nå ga dem samme gave som han ga oss da vi kom til tro på Herren Jesus Kristus, hvem var vel jeg at jeg skulle stå imot Gud?»
41 Og da han hadde sagt dette, oppløste han møtet.
21 Etter lang tid uten mat, trådte Paulus fram midt blant dem og sa: «Menn, dere burde ha lyttet til meg og ikke seilt bort fra Kreta. Da ville dere ha sluppet denne skade og tap.