Da Efraim talte med skjelvende ærefrykt, opphøyde han seg selv i Israel. Men da han syndet med Baal, døde han.

Nå fortsetter de å synde mer og mer, og de lager seg støpte bilder av sitt sølv, avguder etter sin egen forståelse, alt sammen håndverkeres verk. De sier om dem: La de som ofrer, kysse kalvene.

Derfor skal de være som morgenens sky og som den tidlige duggen som forsvinner, som agner som blåses bort av stormen fra treskeplassen, og som røyken fra pipa.

Men jeg er Herren din Gud fra landet Egypt, og du skal ikke kjenne noen gud utenom meg, for det er ingen frelser foruten meg.

Jeg kjente deg i ørkenen, i landet med stor tørke.

Da de hadde sitt beite, ble de mette. Da de ble mette, opphøyde deres hjerte seg, derfor har de glemt meg.

Derfor vil jeg være mot dem som en løve, som en leopard ved veien vil jeg iaktta dem.

Jeg vil møte dem som en bjørn som har mistet ungene sine, og jeg vil rive i stykker hylsteret rundt deres hjerte, og der vil jeg fortære dem som en løve; villdyrene skal sønderrive dem.

Israel, du har ødelagt deg selv, men i meg finner du hjelp.

Jeg vil være din konge. Hvor er ellers noen som kan frelse deg i alle dine byer? Og dine dommere som du sa: Gi meg en konge og fyrster?

Jeg gav deg en konge i min vrede, og jeg tok ham bort i min harme.

Efraims skyld er oppbevart, hans synd er gjemt bort.

Fødselssmerter skal komme over ham; han er en uforstandig sønn, for han skulle ikke bli lenge i stedet hvor barna brytes frem.

Jeg vil fri dem fra dødsrikets makt, jeg vil forløse dem fra døden. Død, hvor er dine plager? Dødsrike, hvor er din ødeleggelse? Omtanke skal være skjult fra mine øyne.

Selv om han blomstrer blant sine brødre, skal en østavind komme, Herrens vind skal komme opp fra ørkenen, og hans kilde skal tørke opp, og hans brønn skal tørke ut. Han skal plyndre skattene av alle kostelige gjenstander.