Da svarte Elifas fra Teman og sa:

Bør en vis mann ytre tomme ord og fylle sitt indre med østlig vind?

Skal han argumentere med meningsløse ord eller med tale som ikke fører til noe godt?

Ja, du forakter frykten for Gud og holder tilbake bønn framfor Gud.

For din munn avslører din ondskap, og du velger de listiges tunge.

Din egen munn dømmer deg, ikke jeg; dine egne lepper vitner mot deg.

Ble du den første menneske som ble født? Eller ble du skapt før høydene?

Har du hørt Guds hemmelighet og holder visdommen for deg selv?

Hva vet du som vi ikke vet? Hva forstår du som ikke er hos oss?

Hos oss er både gråhårede og aldrende menn, mye eldre enn din far.

Er Guds trøst liten for deg, eller er det noen hemmelig ting hos deg?

Hvorfor lar ditt hjerte deg rive med, og hva blunker dine øyne til,

at du vender din ånd mot Gud og lar slike ord komme ut av din munn?

Hva er mennesket, at det skulle være rent? Og han som er født av en kvinne, at han skulle være rettferdig?

Se, han setter ikke sin lit til sine hellige, og til og med himlene er ikke rene i hans øyne.

Hvor mye mer avskyelig og skittent er mennesket, som drikker urettferdighet som vann?

Jeg vil vise deg, hør meg; og hva jeg har sett, vil jeg fortelle.

Det som vise menn har fortalt fra sine fedre og ikke skjulte,

for hvem jorden alene ble gitt, og ingen fremmed gikk blant dem.

Den ugudelige plages med smerte alle sine dager, og antallet år er skjult for undertrykkeren.

En fryktelig lyd er i hans ører; i rikdom kommer ødeleggeren over ham.

Han tror ikke han skal komme ut av mørket, og han er ventet av sverdet.

Han vandrer omkring for brød, sier: Hvor er det? Han vet at mørkets dag er klar for hånden.

Nød og trengsel gjør ham redd; de overmanner ham, som en konge klar til kamp.

For han rekker ut sin hånd mot Gud og styrker seg mot Den Allmektige.

Han løper mot ham, til og med mot hans hals, på de tykke buene av hans skjold.

For han dekker sitt ansikt med sitt fett og lager klumper av fett på sine sider.

Og han bor i ødelagte byer, i hus som ingen bor i, som er bestemt til å bli ruiner.

Han skal ikke bli rik, heller ikke skal hans rikdom bestå, og han skal ikke forlenge overfloden sin på jorden.

Han skal ikke gå ut av mørket; flammen skal tørke opp hans greiner, og ved hans munns pust skal han forsvinne.

La ikke den som blir lurt, sette sin lit til tomhet, for tomhet skal være hans lønn.

Det skal fullføres før hans tid, og hans gren skal ikke være grønn.

Han skal riste av sin umodne drue som vinrankens, og kaste av sin blomst som oliventreet.

For hyklernes forsamling skal bli øde, og ild skal fortære bestikkelsens telt.

De unnfanger ugjerning og føder tomhet, og deres mage forbereder svik.