1 Naomi hadde en slektning av sin manns familie, en mektig og rik mann ved navn Boas, som tilhørte Elimeleks slekt.
2 Ruth moabittinnen sa til Naomi: «La meg gå ut på markene og samle aks etter den jeg får nåde hos.» Og hun svarte henne: «Gå, min datter.»
3 Så gikk hun ut og ble på en mark og sanket etter skjærerne, og tilfeldigvis var det en del av marken som tilhørte Boas, fra Elimeleks slekt.
4 Se, Boas kom fra Betlehem og sa til skjærerne: «Herren være med dere!» Og de svarte ham: «Herren velsigne deg.»
5 Boas sa til sin tjener som var satt over skjærerne: «Hvem tilhører denne unge kvinnen?»
6 Og tjeneren som var satt over skjærerne svarte: «Det er en ung kvinne fra Moab, hun kom tilbake med Naomi fra Moabs land.
7 Hun sa: La meg få samle, jeg ber deg, mellom kornbåndene etter skjærerne. Hun kom og har vært der fra morgen til nå; hun hvilte litt i huset.»
8 Boas sa til Ruth: «Hører du, min datter? Gå ikke for å samle på en annen mark, og dra heller ikke bort herfra, men hold deg til mine tjenestepiker.
9 Hold øye med marken de skjærer, og følg etter dem. Har jeg ikke befalt de unge mennene at de ikke skal røre deg? Og når du er tørst, gå da til karene og drikk av det de unge mennene har øst opp.»
10 Da falt hun på sitt ansikt og bøyde seg til jorden og sa til ham: «Hvorfor har jeg funnet nåde i dine øyne, slik at du legger merke til meg, en fremmed?»
11 Boas svarte henne: «Jeg har blitt fortalt alt du har gjort for din svigermor etter din manns død, og hvordan du forlot din far og din mor og ditt fødeland, og kom til et folk du ikke kjente før.
12 Måtte Herren belønne ditt arbeid, og måtte du få full lønn fra Herren, Israels Gud, under hvis vinger du har søkt ly.»
13 Hun sa: «Må jeg finne nåde i dine øyne, herre, for du har trøstet meg og har talt vennlig til din tjenestepike, enda jeg ikke er som en av dine tjenestepiker.»
14 Boas sa til henne: «Kom hit ved måltidet, og spis av brødet og dypp din bit i eddiken.» Hun satte seg ved siden av skjærerne, og han strakte fram ristet korn til henne, og hun spiste og ble mett og lot noe bli igjen.
15 Da hun reiste seg for å samle, befalte Boas de unge mennene: «La henne samle selv mellom kornbåndene, og gjør henne ikke skam.
16 Dere skal til og med dra ut noe av det som ligger i knipper, og la det ligge for henne, så hun kan samle det opp, og ikke irettesett henne.»
17 Hun sanket på marken til kvelden, og slo ut det hun hadde sanket, og det ble omtrent en efa bygg.
18 Hun tok det opp og gikk inn til byen, og hennes svigermor så det hun hadde sanket opp. Hun tok det hun hadde latt være igjen etter at hun var blitt mett, og ga det til henne.