I det året da kong Ussia døde, så jeg Herren sitte på en høy og opphøyet trone, og kantene av hans kappe fylte tempelet.

Serafer sto omkring ham; hver av dem hadde seks vinger: med to dekket de ansiktet, med to dekket de føttene, og med to fløy de.

De ropte til hverandre og sa: Hellig, hellig, hellig er Herren hærskarenes Gud; hele jorden er full av hans herlighet.

Dørstolpene rystet i innkallingenes rop, og huset ble fylt av røyk.

Da sa jeg: Ve meg! Jeg er fortapt, for jeg er en mann med urene lepper, og jeg bor blant et folk som har urene lepper; for mine øyne har sett Kongen, Herren hærskarenes Gud.

Så fløy en av seraferne til meg. Han hadde en gloende stein i hånden, som han hadde tatt med tang fra alteret.

Han rørte ved min munn med den og sa: Se, denne har rørt ved leppene dine; din skyld er tatt bort, og din synd er sonet.

Da hørte jeg Herrens røst sier: Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss? Da sa jeg: Her er jeg, send meg.

Han sa: Gå og si til dette folket: Hør, men forstå ikke; se, men innse ikke.

Gjør hjertet til dette folket sløvt, gjør ørene tunghørte, og lukk øynene; for at de ikke skal se med øynene og høre med ørene og forstå med hjertet og vende om, så jeg kan lege dem.

Da sa jeg: Herre, hvor lenge? Han svarte: Inntil byene er øde og ingen bor i dem, husene uten mennesker, og landet ligger øde.

Herren skal drive menneskene langt bort, og en stor ensomhet skal være midt i landet.

Men selv om en tiendedel blir igjen, skal det igjen bli ødelagt. Men som terebinten og eiken som etterlater en stubbe når de blir felt, slik skal et hellig frø være dens stubbe.