Mennesket, født av en kvinne, har korte dager og er fylt av uro.

Som en blomst springer han ut og visner, han flykter som en skygge og blir ikke stående.

Og over dette åpner du dine øyne, og du bringer meg til dom for deg.

Hvem kan bringe noe rent ut av noe urent? Ingen.

Hvis hans dager er bestemt, antall måneder er hos deg. Du har fastsatt hans tid og han kan ikke overskride den.

Se bort fra ham så han kan få hvile, til han finner glede som en dagarbeider.

For det er håp for et tre, om det blir hugget, vil det skyte nye skudd, og dets skudd vil ikke mangle.

Selv om dets røtter blir gamle i jorden, og dets stubb dør i støvet.

Ved lukten av vann vil det spire, og skyte greiner som en nyplanting.

Men et menneske dør og ligger maktesløs; mennesket utånder, og hvor er han?

Som vann fordamper fra sjøen, og en elv tørker ut og blir tørr.

Så legger et menneske seg ned og står ikke opp; før himmelen ikke er mer, vil de ikke våkne, de vil ikke vekkes fra sin søvn.

Å, om du ville gjemme meg i dødsriket, skjule meg til din vrede går over, sette en tid for meg og huske meg!

Om en mann dør, vil han kunne leve igjen? Hele den tid jeg er i stridens dager vil jeg håpe, til min forandring kommer.

Du vil kalle, og jeg vil svare deg; du vil lengte etter din henders verk.

For nå teller du mine skritt, men du ser ikke på min synd.

Min synd er forseglet i en pose, og du tetter over min skyld.

Men et fjell faller sammen og forgår, en stein blir flyttet fra sitt sted.

Vannene sliter ut steinene, og skyller bort jordens støv; så håpet til mennesket blir ødelagt.

Du overmanner ham for alltid, og han går bort, du forandrer hans ansikt og sender ham bort.

Hans sønner blir æret, men han vet det ikke; de blir fornedret, men han merker det ikke av dem.

Bare hans eget kjøtt lider smerte, og hans sjel sørger over seg selv.