Dette er ordene til Nehemja, sønn av Hakalja. I måneden Kislev, i det tjuende året, var jeg i borgen Susa.

Hanani, en av mine brødre, kom med noen menn fra Juda. Jeg spurte dem om de jødene som hadde rømt fangenskapet og om Jerusalem.

De sa til meg: De som er igjen etter fangenskapet der i provinsen, er i stor nød og forakt. Jerusalems mur er nedbrutt, og portene er brent opp med ild.

Da jeg hørte disse ordene, satte jeg meg ned, gråt og sørget i flere dager. Jeg fastet og ba til himmelens Gud.

Jeg sa: «Å, Herre, himmelens Gud, den store og forferdelige Gud, som holder pakten og viser miskunnhet mot dem som elsker ham og holder hans bud!

La ditt øre være oppmerksom og dine øyne åpne for å høre bønnen til din tjener, som jeg ber for ditt ansikt dag og natt for Israels barn, dine tjenere. Jeg bekjenner syndene som Israels barn, inkludert jeg og min fars hus, har begått mot deg.

Vi har handlet svært fordervet mot deg og ikke holdt budene, forskriftene og lovene som du ga din tjener Moses.

Husk, vær så snill, det ordet du påla din tjener Moses å si: Hvis dere blir utro, skal jeg spre dere blant folkene.

Men hvis dere vender tilbake til meg, holder mine bud og gjør dem, selv om dere er förvist til himmelens ytterste grense, skal jeg samle dere derfra og føre dere til stedet jeg har utvalgt for å sette mitt navn der.»

Det er dine tjenere og ditt folk som du har løskjøpt med din store kraft og din sterke hånd.

Å, Herre, la nå ditt øre være oppmerksom på bønnen til din tjener og til dine tjenere som gleder seg i å frykte ditt navn. Gi din tjener suksess i dag, og la ham finne nåde hos denne mannen.» Jeg var kongens munnskjenk.