For sangmesteren. En Davids salme. Herre, du har gransket meg og kjenner meg.

Du vet når jeg sitter og når jeg står opp; du forstår mine tanker langt borte fra.

Du omgir min vandring og min hvile og kjenner alle mine veier.

Før et ord er på min tunge, se, Herre, du vet det fullt ut allerede.

Bakfra og forfra omgir du meg og legger din hånd på meg.

Denne kunnskap er for underfull for meg, for høy, jeg kan ikke forstå den.

Hvor skal jeg gå bort fra din Ånd, og hvor skal jeg flykte fra ditt ansikt?

Om jeg stiger opp til himmelen, så er du der; om jeg reder min seng i dødsriket, se, du er der.

Om jeg tar morgenrødens vinger og bor ved havets ytterste ende,

Selv der skal din hånd lede meg, og din høyre hånd skal holde meg fast.

Om jeg sier: «La mørket dekke meg, og lyset omkring meg bli natt,»

Så er ikke mørket mørkt for deg, natten lyser som dagen, mørket er som lyset.

For du har skapt mitt indre, du vevde meg sammen i min mors liv.

Jeg takker deg fordi jeg er underfullt laget. Underfulle er dine gjerninger, min sjel kjenner det godt.

Mine ben var ikke skjult for deg da jeg ble dannet i det skjulte, da jeg ble vevd sammen i jordens dyp.

Dine øyne så meg da jeg var foster, i din bok var de alle oppskrevet, de dager som ble fastsatt da ikke én av dem ennå var kommet.

Hvor dyrebare dine tanker er for meg, Gud! Hvor stor er summen av dem!

Om jeg vil telle dem, er de flere enn sanden; jeg våkner opp, og jeg er fortsatt hos deg.

Gud, om du bare ville drepe de onde! Bort fra meg, dere blodtørstige menn!

De taler om deg med ond hensikt, dine fiender misbruker ditt navn til det onde.

Skulle jeg ikke hate dem som hater deg, Herre? Og avsky dem som reiser seg mot deg?

Jeg hater dem med et fullt hat, de er blitt mine fiender.

Gransk meg, Gud, og kjenn mitt hjerte, prøv meg og kjenn mine tanker.

Se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei.