En sang, en salme for Korahs barn, til korlederen. Etter Mahalat Leannot. En maschil av Heman, Esrahitten.

Herre, min frelses Gud, dag og natt roper jeg til deg.

La min bønn komme for ditt ansikt, bøy ditt øre til min bønn.

For min sjel er mett av plager, og mitt liv har nådd dødsriket.

Jeg er blitt regnet blant dem som går ned i graven; jeg er som en mann uten styrke.

Jeg er fri blant de døde, lik de falne som ligger i graven, som du ikke lenger husker, og som er avskåret fra din hånd.

Du har lagt meg i den dypeste grav, i mørket, i dypene.

Din vrede hviler tungt på meg, og med alle dine bølger plager du meg. Sela.

Du har fjernet mine nærmeste fra meg, du har gjort meg til en avsky for dem; jeg er innestengt og kan ikke komme ut.

Mitt øye svinner av lidelse; hver dag roper jeg til deg, Herre, jeg rekker mine hender ut til deg.

Vil du gjøre under for de døde? Skal de avdøde stå opp og prise deg? Sela.

Skal din miskunnhet fortelles i graven, din trofasthet i underverdenen?

Skal dine undere bli kjent i mørket, og din rettferdighet i glemselens land?

Men jeg roper til deg, Herre, og om morgenen kommer min bønn foran deg.

Hvorfor, Herre, forkaster du min sjel, hvorfor skjuler du ditt ansikt for meg?

Jeg er elendig og nær ved å dø fra ungdommen av; jeg må bære dine redsler, jeg er fortvilet.

Dine vredes opphisselser strømmer over meg, dine skremsler har utryddet meg.

De omgir meg som vann hele dagen, de omringer meg alle sammen.

Du har tatt fra meg venn og nabo; mitt eneste selskap er mørke.