Det var hungersnød i Davids dager i tre år på rad, år etter år. David søkte Herrens ansikt, og Herren sa: 'Det er på grunn av Saul og hans blodtørstige hus, fordi han drepte gibeonittene.'

Kongen kalte på gibeonittene og sa til dem. Nå var gibeonittene ikke av Israels barn, men etterkommerne av amorittene, og Israels barn hadde sverget til dem. Likevel forsøkte Saul å slå dem ned i sin iver for Israels barn og Juda.

David spurte gibeonittene: 'Hva skal jeg gjøre for dere? Hvordan kan jeg gjøre bot, slik at dere kan velsigne Herrens arv?'

Gibeonittene svarte ham: 'Det er ikke spørsmål om sølv eller gull mellom oss og Saul eller hans hus, og heller ikke har vi noen rett til å drepe en mann i Israel.' Han sa: 'Hva dere sier, det vil jeg gjøre for dere.'

De svarte kongen: 'Den mannen som ødela oss og planla å utslette oss så vi ikke kunne stå blant Israels land, ...

La oss få utlevert sju menn blant hans sønner, så vi kan henge dem for Herren på Sauls høyde, utvalgt av Herren.' Kongen sa: 'Jeg skal gi dem til dere.'

Kongen sparte Mefiboset, sønn av Jonatan, Sauls sønn, på grunn av edsavleggelsen i Herrens navn mellom David og Jonatan, Sauls sønn.

Kongen tok de to sønnene Rispa, datter av Aja, hadde født Saul: Armoni og Mefiboset, og de fem sønnene Mikaels datter hadde født for Adriel, sønn av Barzillai fra Mehola.

Han overleverte dem til gibeonittene, og de hang dem på fjellet foran Herren. De sju mennene falt sammen på en dag i de første dagene av høsten, ved begynnelsen av bygginnhøstingen.

Rispa, datter av Aja, tok sekkestoff og bredde det ut for seg på fjellet fra begynnelsen av høsten til vannet strømmet fra himmelen over dem. Hun lot ikke fuglene på himmelen lande på dem om dagen eller dyrene på marken om natten.

David fikk vite hva Rispa, datter av Aja, Sauls medhustru, hadde gjort.

David gikk og hentet knoklene til Saul og til Jonatan, hans sønn, fra mennene i Jabesj i Gilead, som hadde stjålet dem fra gaten i Bet-Sjan, der filisterne hadde hengt dem opp dagen da filisterne slo Saul ved Gilboa.

Han tok med seg knoklene til Saul og Jonatan, hans sønn, og de samlet også knoklene til dem som hadde blitt henrettet.

De gravla Sauls og Jonatans knokler i Benjamin-landet, i Sela, i Kisj, hans fars grav, og de gjorde alt som kongen hadde befalt. Etter dette viste Gud nåde til landet.

På nytt brøt det ut krig mellom filisterne og Israel. David dro ned med sine tjenere til å kjempe mot filisterne, og David ble sliten.

Da angrep Jisjbi-Benob, som var en av etterkommerne fra Rafaim, hvis spyd veide tre hundre sikler bronse, og han bar en ny rustning. Han planla å drepe David.

Men Abisjai, sønn av Seruja, kom David til unnsetning og slo filisteren og drepte ham. Da sverget Davids menn til ham og sa: 'Du skal ikke dra ut til krigen med oss lenger, for at du ikke skal slukke Israels lampe.'

Senere var det igjen krig med filisterne i Gob. Da slo Sibbekai fra Husa Suf, en av Rafas etterkommere.

En annen gang var det igjen krig med filisterne i Gob. Elhanan, sønn av Ja'are-Oregim, bevæpnet seg med en spydstang som var like stor som en vevbom, og slo Goliat fra Gat.

Enda en gang var det krig i Gat. Der var en mann av stor størrelse som hadde seks fingre på hver hånd og seks tær på hver fot, i alt tjuefire, også han var en etterkommer av Rafa.

Han utfordret Israel, men Jonatan, sønn av David, bror til Sjim'a, slo ham.

Disse fire var etterkommere av Rafa i Gat og falt for Davids hånd og hans tjeneres hender.