Hvem er dette som kommer fra Edom, med klær farget av rødt fra Bosra? Han er så praktfull i sitt antrekk og marsjerer i sin store styrke. Det er jeg som taler i rettferdighet, mektig til å frelse.

Hvorfor er klærne dine røde, som hos en som tråkker i vinpressen?

Vinpressen har jeg tråkket alene, og blant folkene var det ingen med meg. Jeg tråkket dem i min vrede og trampet på dem i min harme, så deres blod sprutet på mine klær, og jeg har farget hele drakten.

For hevnens dag var i mitt hjerte, og mitt gjenløsningsår er kommet.

Jeg så meg om, men det var ingen som hjalp. Jeg undret meg, men ingen støttet meg. Så frelset min egen arm meg, og min harme var det som understøttet meg.

Jeg tråkket folkene ned i min vrede, og i min harme gjorde jeg dem drukne, og jeg førte ut deres blod til jorden.

Jeg vil minnes Herrens nåde, Herrens pris, i alt det Herren har gitt oss, for sin store godhet mot Israels hus, som han har gitt oss etter sin barmhjertighet og hans rike nåde.

Han sa: 'Sannelig, de er mitt folk, barn som ikke vil svikte.' Så ble han deres frelser.

I all deres nød var han ikke en fiende, og hans nærvær frelste dem. I sin kjærlighet og medlidenhet frikjøpte han dem, løftet dem opp og bar dem alle de gamle dager.

Men de var troløse og bedrøvet hans hellige ånd. Derfor ble han deres fiende og kjempet mot dem.

Deretter husket han de gamle dager, Moses sine folk: 'Hvor er han som førte dem opp av havet med sin flokk, hvor er han som ga dem sin hellige ånd i deres midte?

Han som ledet Moses' høyre hånd ved sitt herlige håndledd, som skapte vann for dem for å gjøre seg et evig navn.

Han som ledet dem gjennom dypene, som en hest i ørkenen, de snublet ikke.

Som kveget som går ned i dalen, slik ga Herrens ånd dem ro. Slik ledet du ditt folk for å gjøre deg et herlig navn.

Se ned fra himmelen og se fra din hellige og herlige bolig. Hvor er din nidkjærhet og din styrke, dín indre lidenskap og din barmhjertighet, hold deg ikke tilbake.

For du er vår far, selv om Abraham ikke kjenner oss, og Israel ikke anerkjenner oss. Du, Herre, er vår far, vår gjenløser fra evige tider er ditt navn.

Hvorfor, Herre, lar du oss gå bort fra dine veier, og forherder våre hjerter, så vi ikke frykter deg? Vend tilbake for dine tjeneres skyld, dine arvelodds stammer.

Ditt hellige folk ble bare i kort stund i besittelse av det. Våre fiender trampet ned din helligdom.

Vi har vært som et folk som aldri har hatt overhånden, over hvem ditt navn aldri har vært nevnt. Å, om du ville rive himmelen i stykker og stige ned, så fjellene skjelvet i ditt nærvær.