Så sier Herren, hærskarenes Gud, Israels Gud: Ve over Nebo, for det er ødelagt! Kirjatajim er ydmyket og fanget; festningen er ydmyket og brutt ned.

Moabs ære er borte. Det er planlagt ondt mot henne i Hesjbon: 'Kom, la oss utrydde henne fra folkeslagene.' Også Madmen skal bli ødelagt, sverdet skal forfølge deg.

Det høres et rop fra Horonaim om plyndring og stort sammenbrudd.

Moab er knust, la det lyde et rop, la hennes små rope ut.

For oppstigningen til Luhit ledsages av gråt, ja, på veien ned til Horonaim høres skrikene av ødeleggelse.

Flykt, redd deres liv! Bli som ørkenens busker.

Fordi du stolte på dine egne gjerninger og skatter, skal også du bli tatt til fange. Kamosj skal dra i eksil med sine prester og fyrster.

En ødelegger skal komme over alle byene, og ingen by skal unnslippe. Dalen skal bli ødelagt, og sletten skal legges i ruiner, slik Herren har talt.

Gi vinger til Moab, for hun skal flykte. Byene hennes skal bli til ruiner, uten noen som bor der.

Forbannet være den som gjør Herrens verk skjødesløst, og forbannet være den som holder sverdet sitt tilbake fra blod.

Moab har hatt fred fra ungdommen av, og har hvilket på sine dregs, ikke blitt tømt fra kar til kar, og har ikke gått i eksil. Derfor har smaken holdt seg, og lukten har ikke forandret seg.

Se, dager kommer, sier Herren, da jeg skal sende vinnere mot Moab, og de skal tømme hennes kar og knuse krukkene.

Moab skal bli skamfull over Kamosj, slik Israels hus ble skamfullt over Betel, deres tillitssted.

Hvordan kan dere si: 'Vi er helter, sterke menn for krig'?

Moab er ødelagt, byene hans er inntatt, hans beste unge menn er gått ned til slakting, sier Kongen, Herrens navn er hærskarenes Gud.

Moabs ulykke er nær, hans elendighet haster mot.

Sørg over ham, alle hans naboer, alle som kjenner hans navn. Si: 'Hvordan er staven av styrke brutt, staven av prakt!'

Gå ned fra ære, sitt tørstende, du datter Dibon, for Moabs ødelegger kommer opp mot deg, han ødelegger dine festninger.

Stå ved veien og speid, du som bor i Aroer; spør den som flykter og slipper unna, si: 'Hva har skjedd?'

Moab er ydmyket, for det er knust. Rop og skrik, fortell ved Arnon at Moab er ødelagt.

Dommen har kommet over slettelandet, over Holon, Jahas og Mefa’at,

over Dibon, Nebo og Bet-Diblataim,

over Kirjatajim, Bet-Gamul og Bet-Meon,

over Keriot og Bosra, og over alle Moabs byer, både fjern og nær.

Moabs horn er kuttet av, og armen er brukket, sier Herren.

Gjør den drukken, for den har vært hovmodig mot Herren; så Moab velter seg i sin spy og også skal bli latterliggjort.

Var ikke Israel en latter for deg? Ble han funnet blant tyver, at hver gang du taler om ham, rister du på hodet?

Forlat byene dine, og bo i fjellet, Moabs innbyggere, og vær som en due som bygger rede i kløftens åpninger.

Vi har hørt om Moabs stolthet, hans store stolthet, hans overmot, hans hovmod og hans hovne hjerte.

Jeg kjenner hans sinne, sier Herren, men det er intet, hans tomme skryt har ikke gjort noe.

Derfor vil jeg rope over Moab, ja rope for hele Moabs skyld, for mennene i Kir-Heres skal jeg sørge.

Vinmarkene i Sibma skal jeg gråte over, mer enn over Jaser, dine ranker har strukket seg over havet, de har nådd til havet av Jaser. Ødeleggeren har angrepet din høst og vinknusing.

Glede og fryd er borte fra fruktgården, i Moabs land har jeg gjort ende på vinen i karrene. Ingen skal tråkke vin i vinpresser med jubelrop. Jubelropene er ikke lenger jubel.

Slik er ropet fra Hesjbon til Elale, selv til Jahas, høyt opp til Soar og Horonaim, ved Eglat-Sjelisjia, for også Nimrims vann skal bli til ørkenområder.

Jeg skal gjøre slutt på Moab, sier Herren, han som bringer offer på offerhøyde og brennerantenskap for sin gud.

Derfor roper mitt hjerte som fløyter mot Moab, mitt hjerte roper mot mennene i Kir-Heres som fløyter, for rikdommen som ble samlet, er gått tapt.

Hvert hode er barberte, og hvert skjegg er skåret; på alle hender er det kuttmerker, og sekkestrie om lendene.

På alle Moabs hustak og gatene er det klage, for jeg har knust Moab som et avskyelig kar, sier Herren.

Hvor ødelagt Moab er! Jammerlig roper de. Hvor han har vendt seg bort i skam! Moab er til latter og frykt for alle rundt ham.

For så sier Herren: Se, som en ørn skal den komme og bre ut sine vinger over Moab.

Byene blir erobret og festningene tatt. På den dagen skal Moabs helters hjerter være som en kvinnes i fødselsrier.

Og Moab skal bli utslettet som et folk, fordi han har vært hovmodig mot Herren.

Frykt, grav og snare er over deg, Moabs innbyggere, sier Herren.

Den som flykter fra frykten, faller i graven; den som kommer opp av graven, blir fanget i snaren. For jeg vil bringe ulykke på Moab i det året de blir straffet, sier Herren.

I skyggen av Hesjbon har de flyktende tatt opphold, for en ild har gått ut fra Hesjbon, en flamme fra Sihons midte, som fortærer Moabs side og skallet på stridsmennene.

Ve deg, Moab! Kamosjs folk er gått til grunne, for dine sønner er ført bort i fangenskap, og dine døtre i fangenskap.

Men jeg skal føre Moab tilbake fra fangenskap ved slutten av dagene, sier Herren. Så langt dommen over Moab.