Job tok igjen ordet og sa:

Så sant Gud lever, han som har tatt min rett fra meg, og Den Allmektige som har gjort min sjel bitter.

Så lenge pusten er i meg og Guds livsånde er i mine nesebor,

skal mine lepper aldri tale urett og tungen min aldri uttale falskhet.

Måtte det være langt fra meg å erklære dere rettferdige; inntil jeg dør, vil jeg ikke frata meg min uskyld.

Jeg holder fast på min rettferdighet og slipper den ikke; mitt hjerte skal ikke klandre meg så lenge jeg lever.

Måtte min fiende bli som den onde, og min motstander som den urettferdige.

For hva håp har den gudløse når Gud krever hans sjel tilbake?

Vil Gud høre hans rop når trengsel kommer over ham?

Vil han glede seg i Den Allmektige og alltid påkalle Gud?

Jeg vil undervise dere om Guds makt; jeg vil ikke skjule hva Den Allmektige har i vente.

Se, dere har alle sett det selv; hvorfor taler dere tomme ord?

Slik er en ond manns lodd fra Gud, og den arv som voldsmenn får fra Den Allmektige.

Hvis barna hans blir mange, er de bestemt for sverdet, og etterkommerne hans vil ikke få brød nok å spise.

De som blir igjen etter ham, skal begraves av døden, og enken hans vil ikke sørge.

Selv om han samler opp sølv som støv og lager klær som leire,

så vil den rettferdige ta dem på seg, og det uskyldige vil dele opp sølvet.

Han bygger sitt hus som møllens, som en hytte laget av en vakt.

Han legger seg rik, men gjør det ikke lenge; han åpner øynene, og så er han borte.

Redsler angriper ham som bølger, en storm stjeler ham om natten.

Østvinden løfter ham opp og fører ham bort, og den feier bort ham fra hans sted.

Den kaster seg over ham uten nåde; han prøver å flykte fra dens grep.

Den klapper i hendene mot ham og piper etter ham fra sin plass.