Herrens ord kom til Jonas, Amittais sønn, og sa:

Reis deg, gå til den store byen Ninive og tal mot den, for deres ondskap har steget opp til meg.

Men Jonas sto opp for å flykte til Tarsis, bort fra Herrens nærvær. Han dro ned til Jaffa og fant et skip som skulle til Tarsis, betalte for reisen og gikk om bord for å reise med dem til Tarsis, bort fra Herrens nærvær.

Men Herren sendte en kraftig vind mot havet, og det ble en stor storm på havet, slik at skipet truet med å gå i stykker.

Sjømennene ble redde og ropte hver på sin gud. De kastet lasten ut i sjøen for å gjøre skipet lettere. Men Jonas var gått ned i skipet og lå der og sov.

Kapteinen gikk bort til ham og sa: "Hvordan kan du ligge her og sove? Stå opp og rop til din Gud! Kanskje Gud vil ta hensyn til oss, så vi ikke går under."

De sa til hverandre: "Kom, la oss kaste lodd, så vi kan få vite hvem som har skylden for denne ulykken vi er rammet av." De kastet lodd, og loddet falt på Jonas.

Så sa de til ham: "Fortell oss hvem som er skyld i denne ulykken som har rammet oss. Hva er ditt yrke? Hvor kommer du fra, hvilket land tilhører du, og hva slags folk er du?"

Han svarte dem: "Jeg er hebreer, og jeg frykter Herren, himmelens Gud, som har laget havet og det tørre land."

Da ble mennene grepet av stor frykt og sa til ham: "Hva er det du har gjort?" For de visste at han flyktet bort fra Herrens nærvær, siden han hadde fortalt dem det.

De spurte ham: "Hva skal vi gjøre med deg, for at havet skal bli rolig for oss?" For havet ble stadig mer urolig.

Han sa til dem: "Ta meg og kast meg ut i havet, så skal havet bli rolig for dere. Jeg vet at det er på grunn av meg at denne store stormen har kommet over dere."

Men mennene rodde med all kraft for å vende tilbake til land, men de kunne ikke, for havet ble stadig mer opprørt mot dem.

Så ropte de til Herren og sa: "Å, Herre, la oss ikke gå under på grunn av denne mannens liv, og la ikke uskyldig blod komme over oss. For du, Herre, har gjort som du ville."

Deretter tok de Jonas og kastet ham ut i havet, og havet sluttet å rase.

Da ble mennene grepet av stor frykt for Herren, og de ofret et offer til Herren og avla løfter.