I den tredje uken i dette jubileet begynte urene demoner å villede Noas barnebarn, gjøre dem dåraktige og ødelegge dem.

Da kom Noas sønner til sin far Noa og fortalte ham om demonene som villeder, forblinder og dreper barnebarna hans.

Han ba for Herren, sin Gud, og sa: "Du, Gud over åndene i alt levende, du som viste meg nåde, frelste meg og mine sønner fra flommens vann og ikke lot meg gå til grunne slik du gjorde med dem som var bestemt til undergang—stor er din barmhjertighet mot meg og stor din miskunn mot min sjel. Må din barmhjertighet løftes over dine barns barn; og la ikke de onde åndene herske over dem så de utryddes fra jorden."

"Velsign nå meg og mine barn, så vi kan vokse, bli mange og fylle jorden."

"Du vet hvordan dine Voktere, fedrene til disse åndene, handlet i min levetid. De åndene som er blitt tilbake i live, bind og hold dem fanget på dommens sted. La dem ikke ødelegge blant din tjeners sønner, min Gud, for de er grusomme og ble skapt for å ødelegge."

"La dem ikke herske over de levendes ånder, for du alene kjenner deres straff; og la dem ikke få makt over de rettferdiges sønner, fra nå av og til evig tid."

Da sa vår Gud til oss at vi skulle binde hver enkelt.

Da Mastema, fyrsten over åndene, kom, sa han: "Herre, skaperen, la noen av dem bli igjen for meg; la dem høre på meg og gjøre alt jeg sier dem. For hvis ingen blir igjen for meg, kan jeg ikke utøve min viljes myndighet blant menneskene. De er nemlig til for å ødelegge og villede før min straff, fordi menneskenes ondskap er stor."

Da sa han at en tidel av dem skulle bli igjen for ham, mens han lot ni deler føres ned til dommens sted.

Han sa til en av oss at vi skulle lære Noa alle deres botemidler, for han visste at de verken ville oppføre seg rett eller kjempe rettferdig.

Vi gjorde alt etter hans befaling. Alle de onde og voldsomme bandt vi på dommens sted, men en tidel lot vi være igjen for å ha makt på jorden under Satan.

Vi lærte Noa alle botemidlene mot sykdommene deres, sammen med deres bedrag, så han kunne helbrede ved hjelp av jordens planter.

Noa skrev ned i en bok alt slik vi hadde lært ham om alle slags legemidler, og de onde åndene ble hindret i å forfølge Noas barn.

Han ga alle bøkene han hadde skrevet til sin eldste sønn Sem, fordi han elsket ham langt mer enn alle sine sønner.

Noa sovnet inn til sine fedre og ble begravet på fjellet Lubar i landet Ararat.

Han levde 950 år—nitten jubileer, to uker og fem år—

han som levde lenger på jorden enn noe menneske, bortsett fra Enok, på grunn av den rettferd som han var fullkommen i; for Enoks verk var til som et vitnesbyrd for evige slekter, for at han skulle gjøre kjent alle gjerninger fra slekt til slekt på dommens dag.

I det trettitredje jubileet, i det første året i denne andre uken, tok Peleg til ekte en kvinne som het Lomna, datter av Sinaor. I det fjerde året i uken fødte hun ham en sønn, og han gav ham navnet Re’u, for han sa: "Nå er menneskene blitt onde gjennom den forvendte planen om å bygge seg en by og et tårn i landet Sinear."

For de hadde dratt bort fra landet Ararat østover til Sinear, for i hans dager bygde de byen og tårnet og sa: "La oss stige opp gjennom det til himmelen."

De begynte å bygge. I den fjerde uken brente de i ild, og teglstein tjente dem som stein. Mørtelen de pusset med, var bek som kommer fra havet og fra vannkildene i landet Sinear.

De bygde den; de brukte 43 år på å bygge den, med fullkomne teglsteiner som hadde en bredde på 13 (enheter) og en høyde på en tredjedels (enhet). Høyden nådde 5433 alen, to håndsbredder og tretten stadier.

Da sa Herren vår Gud til oss: "Folket her er ett, og de har begynt å arbeide. Nå vil ingenting være utenfor deres rekkevidde. Kom, la oss stige ned og forvirre deres språk, så de ikke forstår hverandre, og la dem bli spredt i byer og folkeslag, og så at én plan ikke lenger blir hos dem inntil dommens dag."

Så steg Herren ned, og vi steg ned med ham for å se byen og tårnet som menneskene hadde bygd.

Han forvirret lyden av alle deres tungemål; ingen forsto lenger hva den andre sa. Da sluttet de å bygge byen og tårnet.

Derfor ble hele landet Sinear kalt Babel, for der forvirret Gud alle menneskers tungemål. Derfra ble de spredt til sine byer, hver etter sine språk og sine folk.

Herren sendte en vind mot tårnet og veltet det til jorden. Det ligger nå mellom Assur og Babylon, i landet Sinear. Han kalte det «Sammenstyrtningen».

I den fjerde uken, i det første året—ved begynnelsen—av det trettifjerde jubileet, ble de spredt fra landet Sinear.

Kam og sønnene hans dro inn i landet han skulle ta i eie, som han hadde fått som sin del, i det sørlige området.

Da Kanaan så at landet Libanon, helt til Egypts bekk, var meget vakkert, dro han ikke til sitt arveland vest for havet. Han slo seg ned i landet Libanon, mot øst og mot vest, fra Libanons grense og langs havkysten.

Da sa faren hans, Kam, og brødrene hans, Kusj og Misraim, til ham: "Du har bosatt deg i et land som ikke er ditt, og som ikke tilfalt oss ved lodd. Gjør ikke slik! For hvis du gjør det, skal både du og dine barn falle i landet og bli forbannet med opprør, for i opprør har du bosatt deg, og i opprør skal dine barn falle og bli rykket opp for alltid."

Bosett deg ikke i Sems område, for Sem og hans sønner fikk dette ved lodd.

Forbannet er du, og mer forbannet enn alle Noas barn, ved den forbannelsen vi bandt oss til med en ed for den hellige dommeren og for vår far Noa.

Men han ville ikke høre. Han bosatte seg i landet Libanon—fra Hamat til inngangen til Egypt—han og sønnene hans, helt til i dag.

Derfor ble landet kalt Kanaan.

Jafet og sønnene hans dro mot havet og slo seg ned i landet som var deres del. Madai så landet ved havet, men det behaget ham ikke. Derfor ba han om land fra Elam, Assur og Arpaksjad, sin kones bror. Han har bosatt seg i landet Medeqin nær sin kones bror, helt til i dag.

Han kalte stedet der han bodde, og stedet der barna hans bodde, Medeqin etter deres far Madai.