Abram utfordrer farens avgudsdyrkelse og peker mot himmelens Gud
I den sjette uken, i dets sjuende år [1904], sa Abram til sin far Tarah: «Far.» Han svarte: «Ja, min sønn?»
Han sa: «Hva slags hjelp og nytte får vi av disse avgudene som du dyrker og bøyer deg for?»
«For det er ingen ånd i dem, for de er stumme. De er en villfarelse i sinnet. Tilbe dem ikke.»
«Tilbe himmelens Gud, som lar regn og dugg falle over jorden og som lar alt på jorden bli til. Han skapte alt ved sitt ord, og alt liv kommer fra hans nærvær.»
«Hvorfor dyrker dere det som ikke har ånd i seg? For de er lagd av hender, og dere bærer dem på skuldrene. Ingen hjelp får dere av dem; tvert imot er de til stor skam for dem som lager dem og en villfarelse i sinnet for dem som dyrker dem. Tilbe dem ikke.»
Tarahs bekymring for hevn og brødrenes vrede mot Abram
Da sa han til ham: «Også jeg vet dette, min sønn. Hva skal jeg gjøre med folket som har pålagt meg å gjøre tjeneste i deres nærvær?»
«Om jeg sier dem det som er rett, vil de drepe meg, for deres sjeler er knyttet til dem, så de dyrker og priser dem. Vær stille, min sønn, så de ikke dreper deg.»
Da han fortalte dette til sine to brødre og de ble sinte på ham, tidde han.
Ekteskap i familien, Lot blir født av Harans hustru
I det førtiende jubelåret, i den andre uken, i dets sjuende år [1925], tok Abram til ekte en kvinne som het Sarai, sin fars datter, og hun ble hans kone.
Hans bror Haran giftet seg i det tredje året av den tredje uken [1928], og hun fødte ham en sønn i det sjuende året av denne uken [1932]. Han ga ham navnet Lot.
Også broren hans, Nahor, giftet seg.
Abram brenner avgudstempel; Haran dør, familien flytter til Harran
I det sekstiende året av Abrams liv — det var i den fjerde uken, i dets fjerde år [1936] — sto Abram opp om natten og brente avgudenes tempel. Han brente alt i tempelet, og ingen visste om det.
De sto opp om natten og ville berge gudene sine fra ilden.
Haran sprang inn for å redde dem, men ilden slo over ham. Han ble brent i ilden og døde i Ur i Kaldea, før sin far Tarah. De gravla ham i Ur i Kaldea.
Så dro Tarah ut fra Ur i Kaldea — han og sønnene hans — for å gå til landet Libanon og til landet Kanaan. Han slo seg ned i Harran, og Abram bodde hos sin far i Harran i to åruker (fjorten år).
Abram forlater stjernetydning, ber om vern og veiledning
I den sjette uken, i dets femte år [1951], satt Abram om natten — ved begynnelsen av den sjuende måneden — for å iaktta stjernene fra kveld til morgengry, for å se hvordan året ville bli med hensyn til regnet. Han satt og iakttok alene.
Da kom et ord inn i hans hjerte, og han sa: «Alle tegnene på himmelens stjerner og tegnene for månen og solen — alt er under Herrens hånd. Hvorfor skal jeg granske dem?»
«Om han vil, lar han det regne morgen og kveld; og om han vil, lar han det ikke falle. Alt er i hans hånd.»
Den natten ba han og sa: «Min Gud, min Gud, Gud Den Høyeste, du alene er min Gud. Du har skapt alt; alt som var og er, er dine henders verk. Deg og ditt herredømme har jeg valgt.»
«Frels meg fra makten til de onde åndene som hersker over menneskers tanker. Må de ikke lede meg bort fra å følge deg, min Gud. Reis meg opp og min ætt for evig. Må vi ikke fare vill fra nå og til evig tid.»
«Skal jeg vende tilbake til Ur i Kaldea, de som søker meg for å få meg tilbake til seg? Eller skal jeg bli her på dette stedet? La stien som er rett for ditt åsyn, lykkes ved din tjeners hånd, så jeg kan gå den. La meg ikke følge mitt hjertes villfarelse, min Gud.»
Kallet til å dra ut og løftene om velsignelse
Da han hadde gjort ende på å tale og be, ble Herrens ord sendt til ham gjennom meg: «Nå, gå ut fra landet ditt, fra din slekt og fra din fars hus til det landet jeg vil vise deg. Jeg vil gjøre deg til et stort og tallrikt folk.»
«Jeg vil velsigne deg og gjøre navnet ditt stort. Du skal bli til velsignelse på jorden. Alle jordens folkeslag skal velsignes i deg. Dem som velsigner deg, vil jeg velsigne; dem som forbanner deg, vil jeg forbanne.»
«Jeg vil være Gud for deg, for din sønn og din sønnesønn og for all din ætt. Frykt ikke. Fra nå av og gjennom alle jordens slekter er jeg din Gud.»
Hebraisk gjenopprettes; Abram kopierer og studerer fedrenes bøker
Og Herren Gud sa til meg: «Åpne munnen og ørene hans så han kan høre, og løs tungen hans så han kan tale det åpenbarte språket.» For fra dagen for sammenbruddet var det forsvunnet fra alle menneskers munn.
Jeg åpnet munnen, ørene og leppene hans, og jeg begynte å tale hebraisk med ham — skapelsens språk.
Han tok sine fedres bøker (de var skrevet på hebraisk) og skrev dem av. Fra da av begynte han å studere dem, mens jeg forklarte ham alt han ikke forsto. Han studerte dem gjennom de seks regnmånedene.
Abram melder avreise; Tarah velsigner og sender med Lot
I det sjuende året av den sjette uken [1953] talte han med sin far og sa at han ville forlate Harran for å gå til landet Kanaan, se det og så komme tilbake til ham.
Faren hans, Tarah, sa til ham: «Gå i fred. Må den evige Gud gjøre veien din rett; måtte Herren være med deg og verne deg mot alt ondt. Må han gi deg velvilje, barmhjertighet og nåde hos dem som ser deg, og la ingen ha makt over deg til å gjøre deg ondt. Gå i fred.»
«Og hvis du ser et land som etter ditt syn er godt å bo i, så kom og hent meg til deg. Ta Lot, din bror Harans sønn, med deg som din sønn. Må Herren være med deg.»
«La din bror Nahor bli hos meg til du kommer tilbake i fred. Så skal vi alle dra sammen med deg.»